Hun gikk ett år under ham. De tok samme skolebuss og samme ferge hver morgen og ettermiddag. Det var egentlig ikke noe spesielt ved henne. Hun var tynn og hengslete med tynt og pistrete kommunefarget hår, smalt ansikt og korte tenner som gjorde at tannkjøttet vistes når hun smilte.
Men øynene hennes. Eyes like ice on fire, sang Elton John omtrent på den tiden, og slik var de, blekt grågrønne og intenst flammende. En kompis av ham hadde en gang kommentert at hun hadde brunst i blikket, og da hadde han blitt forvirret og såret, for det var ikke brunst han hadde lest i blikket hennes, brunst betydde sex og det var noe stort og skremmende og forlokkende og dessuten simpelt og dyrisk som ikke passet inn i hans bilde av henne.
Men han forstod hva han mente. Nærmest instinktivt forstod han det.
Han søkte blikket hennes når hun kom på bussen, når de satt på fergen under de daglige overfartene, når de passerte hverandre i korridorene i friminuttene. Noen ganger besvarte hun de søkende blikkene hans, og da drog han som regel øynene til seg, men når han ikke vek, hendte det at hun holdt blikket hans, hun også. Da hamret pulsen i ham og han ble ør og forvirret, for øye til øye med henne stanget han mot en ugjennomtrengelig mur, hennes øyne i hans var en blindvei, han ante ikke hvordan han skulle komme videre. For han ville det. Videre.
Siste dag før sommerferien — han var ferdig med andre gym, hun med første — gikk han sammen med kompisene ned mot fergekaien. Hun fulgte et stykke bak dem, han kjente tilstedeværelsen hennes nærmest som han kjente solen, som en varm fornemmelse langs hele ryggtavlen, og når han hvirvlet rundt under ablegøyene han bedrev med kompisene, var det som om hun lyste ham opp innvendig når han et kort sekund var vendt mot henne.
Så selv om ikke kompisene merket noe til det, var det nedtynget av vemod han gikk denne veien for siste gang dette skoleåret. Den forestående sommeren stod for ham som en tom og meningsløs ventetid inntil lyset og varmen skulle vende tilbake når han igjen fikk kjøre buss og ferge sammen med henne og kanskje passere henne i korridorene, kanskje henge innenfor synsvidde av henne. Av hverandre.
Vel over fjorden satte han seg inn i den trange Golfen sammen med kompisene, men da de nærmet seg stoppestedet hennes, kjente han at en ubøyelig beslutning hadde slått rot i mageregionen, og han fant på en tåkete unnskyldning og hoppet av på busstoppet og gikk et stykke langs veien han daglig hadde sett henne gå og stilte seg ved et postkassestativ der en tilkjørselsvei tok av oppover lia.
Han så henne på lang avstand. Hun var alene og gikk med langsomme skritt og han lurte på om hun hadde sett ham og hva hun i så fall tenkte. Hjertet hamret i brystet hans, men samtidig kjente han en underlig ro, en slags resignert og skjerpet tilfredshet.
«Hei,» sa han da hun var innenfor hørevidde.
«Hei,» svarte hun usikkert og stoppet foran ham.
Han prøvde å smile til henne. «Du, jeg lurte på om du har lyst til å bli med på kino eller noe?»
Hun nølte. «Jeg vet ikke,» svarte hun og så fort på ham og så ned. «Jeg må tenke på det.»
Hun sa ikke nei!
«Kan jeg kanskje ringe deg litt senere?» spurte han.
«Det kan du vel.»
«Hva er nummeret ditt, da?»
«19 02 47.»
«19 02 47?»
Hun nikket.
«Da ringer jeg litt senere, da?»
«Okei.»
«Ha det.»
«Ha det.» Hun fortsatte oppover tilkjørselsveien.
Han gjentok telefonnummeret hennes for seg selv hele den knappe milen hjem. Det slo små gnister i ham hver gang han ramset opp de unnselige sifrene. Han kjente seg dypt tilfreds og lett som en fjær. I stedet for å fantasere og drømme og lengte, hadde han handlet, for første gang hadde han handlet, og hun hadde ikke sagt nei. Han hadde fått telefonnummeret hennes. Om noen timer skulle han ringe henne.
19 02 47
23. november 2009 kl. 17.39 (Historien, Kjærlighet, Ord)
Skadeskutt
21. november 2009 kl. 20.15 (Her og nå, Kjærlighet)
Jeg traff Kona til lunsj i går. Det var hennes initiativ. Sen lunsj med mulighet for en pils. Og pils ble det. Kona er glad i øl. Jeg husker jeg likte det ved henne da vi først møttes. Jeg er også glad i øl.
Det ble snakk om oss. Om det er over og ut for alltid, eller om det finnes en mulighet for at vi kan finne sammen igjen, på andre premisser enn de som har vært. Det viser seg at vi begge ønsker det. Om det er mulig. Men at vi ikke må forhaste oss. Vi må ta tiden til hjelp, lage kjøreregler, deite igjen. Ta en storbyhelg til Palma eller et annet sted.
Hun liker ikke å være alene, Kona. Hun er knapt nok i leiligheten de ukene jeg har barna. I stedet er hun hos Elskeren. Hun sier at det ikke er liv laga der, på sikt. At hun savner oss. Familien. Jeg påpeker at det ikke rimer noe videre at hun gjerne vil finne sammen igjen, samtidig som hun tilbringer “friukene” sine sammen med Elskeren. Hun kan slutte å se ham, svarer hun. Just like that.
Om jeg har hatt noen affærer denne høsten? Nei, svarer jeg. Nevner ikke Klassevenninnen, eller Bysbarnet som jeg også var ute med for noen uker siden. De teller ikke. Fomling i mørket i beste fall. Kona sier at jeg kunne hatt godt av det. Godt av å treffe, være med andre kvinner.
Om jeg er redd? Om det er derfor jeg ikke treffer noen? Nei, svarer jeg, jeg er ikke redd. Jeg er bare ikke der ennå. Det er for fjernt for meg.
Jeg ble en gang betegnet som overflatisk fordi jeg er svak for vakre kvinner. Men er vi ikke alle slik, at det er noe vi er svak for hos det annet kjønn? Lukt. Stemme. Linjer. Kroppsholdning, kroppsspråk. Smil. Humor. Førsteinntrykket kan anta mange former. Og førsteinntrykket er det første vi faller for. Jeg håper jeg ikke er overflatisk.
På Nabopuben i dag var den blonde, svenske bardamen tilbake. Jeg har ikke sett henne siden jeg spiste sen frokost med Klassevenninnen der for omtrent to måneder siden. Hun er vakker. Mykt vakker, er hun. Et brannarr på høyre kinn, som en nymåne på rygg. Hun resonerer i meg og møter blikket mitt og smiler tilbake når jeg smiler til henne.
Det tynnes ut. Fotballkampen er over og folk trekker videre, kvelden er ennå ung. Jeg kunne blitt sittende, konversert med henne bak baren. Men jeg går, jeg også.
“Love like you’ve never been hurt” står det på hånden til en for meg ukjent blogger 52 sekunder ut i Thomas Moens “Mitt Budskap”-video. Og jeg skjønner at Kona har rett.
Jeg er en skadeskutt fugl som ikke tør fly. Jeg er redd.
Fargeløs, finkornet sand
19. november 2009 kl. 21.30 (Ord)
Døren gled igjen med et svakt knepp bak ryggen hans.
Det brant i ham, det boblet og freste. Han var verdens minste mann, et svart punkt som falt og falt gjennom et bunnløst intet som etset og åt opp den han hadde vært og etterlot et sammenskrumpet skall som sank sammen med ryggen mot døren og ti trappeavsatser mellom seg og verden, fem uendelige etasjer, tjue dører med store øyne som ventet på ham, som ville se tvers gjennom ham og hånflire når han passerte.
Pulsen hamret i tinningene. Tankene fór hit og dit som forskremte fugler omkring dette forsvinnende lille punktet som hvirvlet og spant innover i sin egen tomhet, fanget i et uendelig her og nå som nådeløst skilte det som hadde vært fra en konturløs framtid der det eneste han visste var at den ville komme som en knyttneve og etterlate ham naken og forlatt, uten retning og uten hensikt.
Han åpnet øynene og stirret tomt på dørmatten under seg. En hvit tråd skilte seg ut blant tynne, gulnede gresstrå som lå nedtråkket i den strittende busten over et tynt lag fargeløs, finkornet sand. En urørlig edderkopp forble urørlig i flere minutter. Han antok at den var død. Et par av edderkoppbeina hvilte mot sanden.
Fargeløs, finkornet sand.
Langsomt sank underbevisstheten hans ned i sanden som fløt utover og ble til sanddyner på barndommens sommerstrand der de forskremte fuglene kunne lande blant tuer av strittende strandgress og med flaksende vinger vagle seg til for på avstand å betrakte en spinkel guttunge som iherdig jobbet med å grave en kanal som skulle forbinde brenningene med vollgraven rundt et sandslott som ikke helt levde opp til ambisjonene, men som han likevel hadde bestemt seg for å ikke ødelegge, ikke ennå.
Igjen og igjen så de ham kaste til side den gjørmeaktige sanden som fylte kanalen når bølgene skyllet inn og kanalveggene falt sammen og ble sugd utover med vannet som drog seg tilbake.
Så gav han opp. Han satt på huk og studerte kanalen som i langsom bølgetakt ble tilintetgjort av havet. Han reiste seg og sparket i stykker slottet og fylte igjen den tørre vollgraven og den gjørmete kanalen mens han drog føttene fram og tilbake over restene til ingen spor var tilbake.
Uten ord
17. november 2009 kl. 21.17 (Ord)
Blikket hennes ramlet inn i mitt og hun krympet seg en usynlig millimeter. Hun trakk til seg øynene og var flat i ansiktet, som om hun ikke kjente meg. Den var borte nå, den skjøre, usikre flammen som fra tid til annen hadde flakket over ansiktet hennes når hun så meg. En matt stillhet la seg som et grått teppe over det skakke, ordløse, navnløse vi hadde hatt sammen. Kanskje hadde hatt sammen. Jeg vet ikke.
Kynisk og naiv
14. november 2009 kl. 11.08 (Fundering, Libido)
Jeg er stort sett tilbake der jeg var før jeg traff henne jeg har kalt Sjelefrenden. Kynisk og desillusjonert når det gjelder kjærligheten. En stormende forelskelse er en sterk opplevelse, men likevel ikke mer enn en illusjon. Gresset er bare forbigående grønnere.
Men her om dagen drømte jeg. Om Konas forlover da vi giftet oss, hennes tidligere bestevenninne og smellvakre sviresøster, som i følge Kona hadde et halvgodt øye til meg en gang i tiden. Vi var på en restaurant av et eller annet slag, Kona var der også, men hun var nedenunder, holdt på med noen sko i gangen av alle ting. Venninnen tok meg i armen og så meg dypt inn i øynene og sa “Du, vi har jo aldri kysset, du og jeg!” Og jeg lo og svarte at det hadde vi jammen ikke, og som den naturligste ting i verden satte jeg meg ned sammen med henne, og vi kysset, sugde oss fast i hverandre og det ble vanskelig å puste og kjentes bare rart. En liten stemme langt bak i hodet messet om Kona, hva hun måtte tenke om hun fikk se oss, men den var veldig liten, den stemmen.
Det er så mange kvinner, men de er gjennomsiktige som glass alle sammen. Skjøre og sære — akkurat som meg. Det er sjelden jeg snur meg på gata for tiden.
Men så hender det at jeg støter på Favorittnabomamma’n når jeg henter Minstejenta i barnehagen, og verden blir med ett lettere, smilet sitter løst og det blir en tanke lysere og varmere rundt meg, og jeg tar med meg smilet hjem og kjenner meg underlig lett de nærmeste par timene.
Må huske det
10. november 2009 kl. 18.45 (Ord)
Det er fint med ord. Å få dem ned på papiret. Det sorterer tankene. Har jeg skjønt.
Må huske det.
Åpent landskap
9. november 2009 kl. 23.23 (Fundering, Her og nå)
Tid for seg selv kan være en god ting. Jeg har gjenoppdaget en gammel venn, glemt og fortrengt i en årrekke.
Jeg er ikke veldig forskjellig fra den jeg var, merker jeg, men samtidig er jeg en helt annen. Mindre forknytt, tryggere i meg selv, mer på plass. Jeg prøver ikke lenger å bli en annen enn den jeg er. Jeg er god nok.
Hit er jeg kommet. Veien som har tatt meg hit, har gjort meg til den jeg er. Jeg er glad jeg har gått den veien. Jeg er glad for det den har gitt meg. Jeg tar det med meg videre.
Mulighetene blir ikke færre med årene. Det er bare noe vi tror, for i virkeligheten er det omvendt. De blir flere.
Foran meg er det åpent landskap. Jeg tar ett skritt om gangen.
3:03
3. november 2009 kl. 22.58 (Libido, Musikk)
Mine tenåringshelter Roxy Music framfører sin 1974-klassiker Out of the Blue på Hammersmith Apollo i London i 2001. Lucy Wilkins på fiolin (og antikke synthesizere). Soloen hennes fra 3:03 og ut låta er etter min mening noe av det mest dampende sexy som er festet til film, noen gang.
