Jeg er stort sett tilbake der jeg var før jeg traff henne jeg har kalt Sjelefrenden. Kynisk og desillusjonert når det gjelder kjærligheten. En stormende forelskelse er en sterk opplevelse, men likevel ikke mer enn en illusjon. Gresset er bare forbigående grønnere.
Men her om dagen drømte jeg. Om Konas forlover da vi giftet oss, hennes tidligere bestevenninne og smellvakre sviresøster, som i følge Kona hadde et halvgodt øye til meg en gang i tiden. Vi var på en restaurant av et eller annet slag, Kona var der også, men hun var nedenunder, holdt på med noen sko i gangen av alle ting. Venninnen tok meg i armen og så meg dypt inn i øynene og sa “Du, vi har jo aldri kysset, du og jeg!” Og jeg lo og svarte at det hadde vi jammen ikke, og som den naturligste ting i verden satte jeg meg ned sammen med henne, og vi kysset, sugde oss fast i hverandre og det ble vanskelig å puste og kjentes bare rart. En liten stemme langt bak i hodet messet om Kona, hva hun måtte tenke om hun fikk se oss, men den var veldig liten, den stemmen.
Det er så mange kvinner, men de er gjennomsiktige som glass alle sammen. Skjøre og sære — akkurat som meg. Det er sjelden jeg snur meg på gata for tiden.
Men så hender det at jeg støter på Favorittnabomamma’n når jeg henter Minstejenta i barnehagen, og verden blir med ett lettere, smilet sitter løst og det blir en tanke lysere og varmere rundt meg, og jeg tar med meg smilet hjem og kjenner meg underlig lett de nærmeste par timene.
Tid for seg selv kan være en god ting. Jeg har gjenoppdaget en gammel venn, glemt og fortrengt i en årrekke.
Jeg er ikke veldig forskjellig fra den jeg var, merker jeg, men samtidig er jeg en helt annen. Mindre forknytt, tryggere i meg selv, mer på plass. Jeg prøver ikke lenger å bli en annen enn den jeg er. Jeg er god nok.
Hit er jeg kommet. Veien som har tatt meg hit, har gjort meg til den jeg er. Jeg er glad jeg har gått den veien. Jeg er glad for det den har gitt meg. Jeg tar det med meg videre.
Mulighetene blir ikke færre med årene. Det er bare noe vi tror, for i virkeligheten er det omvendt. De blir flere.
Foran meg er det åpent landskap. Jeg tar ett skritt om gangen.
Mine tenåringshelter Roxy Music framfører sin 1974-klassiker Out of the Blue på Hammersmith Apollo i London i 2001. Lucy Wilkins på fiolin (og antikke synthesizere). Soloen hennes fra 3:03 og ut låta er etter min mening noe av det mest dampende sexy som er festet til film, noen gang.
Jeg hører dem noen ganger når de farer forbi, ser dem danse rundt hverandre og danne fragmenter av setninger, og det hender jeg ser skyggen av noe som kunne blitt et innlegg, men som en drøm som svinner idet man slår opp øynene om morgenen, svinner innleggene og ordene farer videre, kanskje for å plage Leonard Cohen i stedet.
Og det er greit, stort sett. Jeg er. Jeg erfarer. Jeg grunner. Det er en mur foran meg, men jeg hamrer meg gjennom, stein etter stein faller til bakken og det hender at striper av lys siver gjennom fra den andre siden. Ord kan ikke hjelpe meg. Levd liv kan.
Jeg er en mann omtrent halvveis i livet, far til to og (fremdeles) gift med barnas mor. Denne bloggen er min ventil i en brytningstid der det livet jeg trodde jeg kjente, er blitt kastet opp i luften, og de ulike bitene fremdeles er midt i svevet. Hvor de lander, vet jeg ikke.
