bare en mann

Så er jeg i gang. Jeg har gått svanger med denne bloggen en tid nå, og nå er den på lufta. Min ventil. Kanskje oppdager noen den, kanskje ikke. Det er ikke viktig. Det viktige er at jeg har en ventil.

Det er mye som skjer nå. Som har skjedd de siste månedene. Ekteskapet hadde hanglet i noen år allerede, men i de gode periodene opprettholdt vi kjæresteillusjonen. Gav hverandre oppmerksomheter, utvekslet kjærtegn og kyss. Hadde sex, til og med! Mekanisk vanesex, men likevel – det forekom!

Men den siste bølgedalen kom vi oss ikke ut av. I stedet pratet vi oss ut av forholdet. Innrømmet hver på vår kant at vi anså det romantiske forholdet som over, ikke til å redde. Så her er vi. To skibbrudne under samme tak, med to små passasjerer som vi har ansvaret for og som fremdeles tror at alt er som det skal være. Mens vi går rundt og til tider knapt enser hverandre.

Likevel har vi en mulighet til å berge en trygg ramme rundt barnas oppvekst. Vi tror det kan la seg gjøre. For vi hater hverandre ikke. Vi har hatt fine år sammen og er glade i hverandre og vil hverandre vel! Det siste her tror jeg er avgjørende. Vi klarer ikke å gi den andre det nødvendige påfyllet, men vi ønsker begge at den andre skal få påfyll. Vi vil hverandre vel!

Vi har gitt hverandre frihet til å “treffe andre”, som det så generøst heter. Men i skjul – inntil en evt. ny partner skulle kreve at vi setter strek også for det juridiske forholdet. Ekteskapet.

Men Kona kan ikke lyge. Klarer det ikke. Vil det ikke. Så her for en ukes tid siden sa hun det som det var. At hun drog inn til byen for natten. Jeg sperret øynene opp og så granskende på henne. Hun møtte blikket mitt, men sa ingenting. Så drog hun. Det var ikke første gang hun overnattet i byen, men tidligere hadde hun alltid gjort det under påskudd av at hun skulle treffe en venninnne. Nå var det åpenbart at det skulle hun ikke.

Jeg fikk en tekstmelding fra henne hvor hun spurte om det gikk bra. Jeg klarer meg, svarte jeg.

Dagen etter drog vi begge tidlig hjem fra jobb for å prate. Og gråte. Sammen. Hun sier hun kan slutte å treffe Elskeren tvert om det er det jeg ønsker. Men jeg ønsker ikke det. Kan ikke kreve det av henne. Han ser henne og gir henne den fysiske nærheten hun higer etter og som jeg ikke lenger kan gi henne. Og det gleder meg. Det gjør virkelig det! Men det ville være å overdrive å si at jeg bare kjenner glede. Andre følelser dukker også opp. Vemod. Bitterhet. Likegyldighet. Ensomhet.

Og frihet! Dagen etter at vi hadde pratet, kjente jeg en nærmest euforisk frihet. Som om verden lå åpen for mine føtter. Men jeg kom fort ned på jorden igjen.

Det er en jobb som forhenværende kjærestepar å takle alle utfordringene som hverdagen med små barn bringer med seg. Det krever godvilje å ikke tolke alt i verste mening og fremdeles holde ut med hverandres særegenheter som vi tolererte når vi var og etter hvert bare trodde vi var kjærester, men som blir tydeligere når vi ikke lenger er det. Fordelen er at særegenhetene blir mindre viktige når vi ikke er kjærester lenger, og slik på sett og vis lettere å overse.

Jeg for min del dveler ved Sjelefrenden. Mer om henne i neste post.