Jeg var i ferd med å bli ganske kynisk. Ekteskapet hanglet av gårde med sine bølgedaler og stadig sjeldnere topper, men jeg var fornøyd, så fornøyd som jeg trodde jeg kunne forvente å være.
Javisst hendte det at jeg traff vakre og interessante kvinner som det kunne være fristende å bli bedre kjent med, men innerst inne visste jeg at når alt kommer til alt, så er gresset like vissengult over alt. Slik ordla jeg meg, og Kona var skjønt enig. Vi ristet på hodet når vi hørte om bekjente som hals over hode forlot ektefelle og barn på grunn av en stakkars, stormende forelskelse. For hvor lenge ville vel den vare, før hverdagen innhentet dem og grønnskjæret gav seg og de igjen var omgitt av de vissengule gresstustene de hadde flyktet fra?
Jeg forventet med andre ord ikke mer av ekteskapet enn jeg opplevde at jeg fikk ut av det. Jeg mente at man heller ikke kunne forvente mer, og at de som gjorde det, ikke skaffet seg annet enn frustrasjoner. Jeg var fornøyd med tingenes tilstand, stort sett.
Og så møtte jeg henne. Sjelefrenden.
Jeg traff henne på jobb, av alle steder. Jeg hadde byttet avdeling og havnet på bord med henne under en sosial tilstelning med den nye avdelingen. Hun var ikke helt ukjent for meg, jeg hadde utvekslet noen ord med henne i kantinen over lunsj et halvår eller så tidligere, og hadde allerede da lagt merke til at hun var lynende intelligent og at jeg måtte skjerpe meg for å henge med i svingene i samtalen. Jeg innrømmer det, jeg er svak for intelligente kvinner.
Nå satt hun tvers overfor meg, og vi samtalte en hel kveld om alt mellom himmel og jord. Vi snakket om kultur og språk og historie og matematikk og kjernefysikk og musikk og programmering og mat og forbrukssamfunnet og natur og litteratur og havet og døden og religion og kjærligheten. For bare å nevne noe.
Når jeg tenker tilbake på den kvelden, har jeg et bilde i hodet mitt av at vi faller inn i hverandres sjeler.
For meg var hun en åpenbaring. Hun var kvinnen jeg ikke trodde eksisterte, hvis sjel jeg ikke ønsket noe annet enn å bade i og drikke av fra morgen til kveld. Det var mer enn nok for meg å prate med henne. Tanken på sex streifet meg nærmest som en dissonans, noe man eventuelt fikk ta stilling til om det skulle bli aktuelt. Det var ikke viktig. Det rene samværet var viktig. Sammen med henne kjente jeg meg nærmest selvlysende av glede.
Vi satte begge umåtelig stor pris på samtalene vi hadde, men det var vanskelig å finne en arena for dem. Lunsjpausene var altfor korte, møtene ved kaffeautomaten likeså, men det var uaktuelt å treffes utenom jobben. For hva skulle hun si til samboeren? Det hjalp lite at jeg ikke hadde denslags kvaler.
Jeg har vært forelsket flere ganger tidligere i ekteskapet også, men uten å ta det noe videre alvorlig. Har tenkt på det vissengule gresset ved veis ende og latt det bli med det. Men med Sjelefrenden kjente jeg at jeg kunne ha kastet alt overbord om det skulle bli krevd av meg. Slutte i jobben og forlate familien og barna for å slå følge med henne i stedet. Sånn kjentes det, ihvertfall. I praksis håper jeg at jeg hadde hatt litt av min normalt sunne fornuft i behold, men gudene vet.
Det ble uansett aldri en problemstilling. Hun er en bestemt dame, Sjelefrenden, og hun avviste meg bestemt. Men i motsetning til i mitt tidligere liv, lot jeg meg ikke avvise uten videre. Jeg satte inn det jeg hadde av sjarm og overtalelsesevner, og det endte med at hun ble rasende på meg for at hun nesten hadde “latt seg lure”. For hun var fristet. Det vet jeg, det har hun delvis innrømmet siden.
Vi er fortsatt gode kolleger. Når det tilfeldigvis hender at vi havner på samme bord til lunsj, er de livgivende samtalene sjelden langt unna. Hun er ikke sint på meg lenger, men det tok en lang, dyptpløyende samtale å få henne til å stole på meg igjen.
(Dette sier jo litt om henne: You can’t blame a man for trying, heter det, men det gjorde hun – til gagns!)
For å få henne til å stole på meg igjen (you can’t blame a man for trying, dammit!), måtte jeg love henne å ikke “prøve meg” igjen. Så det lovet jeg.
Dessverre, hadde jeg nesten sagt, er jeg slik skrudd sammen at jeg holder det jeg lover. Så dermed blir det med de altfor sjeldne lunsjsamtalene. Etter disse samtalene er jeg oppstemt og uendelig trist på samme tid. Trist fordi hun i bunn og grunn er tapt for meg. Så grunner jeg på om jeg skal bryte løftet mitt, men lar det være, for jeg orker ikke en ny runde med raseriet hennes.
Men jeg skulle veldig gjerne hatt svar på dette spørsmålet: Et møte mellom sjeler som våre er sjeldnere enn diamantstøv i sanden. Om du sier at samboeren din er din eneste sanne sjelefrende, så skal jeg la deg i fred. Men se meg i øynene når du sier det!
obskur sa,
28. april 2009 kl. 00.36
Du skriver gripende og svært mange elementer kjenner jeg meg selv igjen i – i et forhold som etter over seks år, føler jeg, synger på siste verset.
Jeg har ikke gått like langt som deg, men det behøver ikke å bety noe i det lange løp.
Det skal bli spennende å følge deg på reisen – og lykke til videre!
mannunderveis sa,
28. april 2009 kl. 09.01
Takk i like måte! Livet er en reise, og uten motbakker og røffe føreforhold til tider, hadde det vært en ensformig og egentlig ganske meningsløs utflukt.
En enkel sjel sa,
28. april 2009 kl. 11.45
Du skriver lett og godt og etterlater mange tanker i hodet mitt. Et forvirret hode som har vært gjennom helt andre ting enn deg, men med liknende tankeprosesser.
Når jeg leser deg blir jeg nesten inspirert til å sette meg ned og skrive selv også, men jeg er fortsatt usikker på hva formålet med bloggen skulle være. Og uten et formål, vet jeg ikke om det har noe poeng.
mannunderveis sa,
28. april 2009 kl. 12.19
Formålet mitt er å ha en ventil der jeg kan få ut det jeg ellers brenner inne med. Det burde være formål godt nok det, synes du ikke?
spag sa,
3. mai 2009 kl. 17.54
Nå har jeg lest alle postene, og du imponerer og fascinerer meg med skrivingen din! Virkelig!
Hvor åpen er du derimot for innspill, spørsmål, evt motforestillinger? Tåler du det?
mannunderveis sa,
3. mai 2009 kl. 18.07
Det er jo litt av hensikten, det – å få innspill og motforestillinger! Kjør på!
spag sa,
3. mai 2009 kl. 19.00
Samtidig blir jeg jo litt redd for å synse, fordi jeg ikke vil påvirke for mye i ene eller andre retningen. Så på eget ansvar!:) Men:
Først kan jeg si at jeg har levd med skilte foreldre selv. Men vi var tre barn. Og det er verre for en foreldre å fordele seg på tre, enn to.
Så tenker jeg jo litt på at sjelefrendens utgangspunkt virker forskjellig fra ditt. Du har jo allerede løsrevet deg litt på dine kanter, men du er godt etablert. Hvilken betydning spiller det for henne?
Vil hun satse på en som allerede har bygd seg opp et liv fra før? Dine bånd vil aldri være helt løsrevet ditt gamle liv, og den betydning og ekstra ansvar det har for den nye parten.
Hva om det er viktig for henne å få seg egne barn? Ville du vært villig til å starte over på nytt der?
- Hvis sjelefrenden er fornøyd med samboeren hun har nå, vil *du* kanskje ha mest å “vinne” på et nytt forhold? Vil hun satse like hardt, og over de ekstra barrierer som kanskje finnes når det gjelder mijlø og avstand etc?
– Du virker å ville stille opp for de barna du har nå, noe jeg er glad for, men med avstanden geografisk (om et nytt forhold skulle skje) ville det jo bli vanskeligere å holde kontakten? Jeg hadde en far som bodde på en annen kant av landet, og det gjorde det kostbart å reise imellom. Vi reiste på besøk en, kanskje to, ganger om året. Maks.
- Kona? Noen parter samarbeider godt etter en oppløsning, mens andre ikke klarer det..
- Jeg er vel med andre ord litt der, at jeg ville vært litt skeptisk til å satse mye på et ganske usikkert kort? Er det du som risikerer mest? Eller er det ekteskapet som er den største bøygen?
Nå er jeg vel litt skeptiker av natur, jeg da. Jeg liker reflekterte valg, og handler lite på impuls. Som en eller annen motvekt, lissom
mannunderveis sa,
3. mai 2009 kl. 19.15
Ja, det fortjener vel nesten svar i et eget blogginnlegg, det her.
Men her og nå kan jeg ihvertfall si at ingen av spørsmålene dine er nye for meg, og jeg tar ikke lett på noen av dem. Det viktigste er at hensynet til barna kommer først, uansett, og det ville Sjelefrenden ha måttet innrette seg etter.
spag sa,
3. mai 2009 kl. 19.30
Men med det sagt, du går jo på ingen måte bak noen sin rygg. Den første teksten jeg leste var “Julegaven”, og da fikk jeg et annet inntrykk, når det hele ble lest utenfor sin kontekst
Men lett skal det ikke være, nei. Jeg var redd jeg hadde sagt for mye for deg
Fortsett å skrive. Jeg følger deg videre.
Ønsker deg en fin kveld!
mannunderveis sa,
3. mai 2009 kl. 20.29
Jeg svarer her, jeg:
Vil Sjelefrenden være villig til å satse på en som har bygd seg opp et liv fra før?
Ikke så langt, nei!
Jeg tenker slik, at om hun på et tidspunkt likevel skulle være villig til å satse på meg, så satser hun på hele pakka. Hun vet godt hvilke forpliktelser jeg har.
Hva om det er viktig for henne å få seg barn?
Jeg har vært fast bestemt de senere årene på at barneproduksjon er jeg ferdig med. Men den beslutningen forsvant som dugg for solen da jeg traff Sjelefrenden. Jeg vet hun ønsker seg barn på et tidspunkt, og om det mot all formodning skulle være jeg som ble forventet å gi henne det – ja, så hadde jeg gjort det.
Om Sjelefrenden er fornøyd med forholdet til samboeren, vil hun satse like hardt som meg, som kanskje har mer å vinne på et nytt forhold?
Her antar jeg igjen at om hun (fortsatt mot all formodning) skulle velge å bryte ut av forholdet med samboeren for å prøve seg med meg, så vil hun gjøre det med hud og hår og satse det remmer og tøy kan holde.
Hva med den geografiske avstanden til barna om det skulle bli “oss”?
Det vil ikke bli noen geografisk avstand. En forutsetning fra min side vil være at vi bor i gangavstand fra Kona inntil barna er myndige, og at barna ambulerer mellom våre to hjem. Det vil selvfølgelig være et stort offer for henne, men om det da er aktuelt, vil jeg til gjengjeld følge henne til hennes hjemland når barna er myndige.
(Vi har selvfølgelig aldri diskutert detaljer som dette oss imellom, så dette er helt og holdent mine egne tanker!)
Hvordan ser jeg for meg samarbeidet med Kona?
Der er jeg trygg på at vi vil samarbeide så knirkefritt som overhodet mulig!
Er Sjelefrenden et usikkert kort som jeg vil ta en stor risiko ved å satse på?
(Håper jeg tolket spørsmålet ditt riktig..?)
Det vet jeg ikke. Men før det overhodet ville blitt aktuelt å stifte bo sammen med henne, måtte vi brukt tid på å bli bedre kjent og på den måten finne ut om et forhold vil være liv laga.
TAKK FOR KONSTRUKTIVE SPØRSMÅL!