bare en mann

Det begynte å nærme seg jul. Sjelefrenden var alt jeg så, og jeg tenkte at det fikk bære eller briste, for jeg visste at jeg ville angre resten av livet om jeg ikke foretok meg noe. Jeg inviterte henne ut (på engelsk, siden hun er utaskjærsfra):

---

Topic: Optional: When: Location:

After-hour conversation Sjelefrenden Dec 8 2008 17:00-19:00 Somewhere non-work (TBD)

---

Consider yourself invited to an after-hours rendez-vous with yours truly at a yet to be determined location well-suited for thought-inspiring conversation. The intellectual specialties of the day may or may not include: 

• Life and the ocean (and the wind in your hair)
  
• The pull of the not-city
• The strangeness of countries
• The pros and cons of uphill skiing (in deep snow)
• In search of the perfect program
• Thinking in shallow times

As to culinary specialties, those are up for discussion if you’re so inclined.

Hun takket til slutt nei til invitasjonen, men før hun kom så langt, førte den oss sammen i en bortgjemt krok av kantinen der vi hadde en fantastisk samtale som tok slutt altfor fort fordi tiden går og møteagendaen er altfor full.

Vi diskuterte hvorvidt vi kunne eller ikke kunne treffes etter jobben slik jeg hadde foreslått, og hun ble myk i blikket og lette etter ordene da hun kom inn på temaforslagene i invitasjonen, og jeg skjønte at jeg hadde truffet innertieren og mer til.

Men hva skulle hun si til samboeren? Det var den store bøygen. For hun kunne ikke lyge til ham, og hun kunne ikke la være å si hvor hun hadde vært, og hun kunne ikke si at hun hadde truffet meg.

Men rundt dette dilemmaet gnistret og levde samtalen sitt eget liv og sugde oss inn og danset med oss og lot sjelene våre danse med hverandre, og da vi til slutt måtte bryte opp, sa hun at hun skulle tenke på det, for også hun måtte innrømme at denslags samtaler har man ikke hver dag.

Vi hadde snakket mye om musikk, om å spille selv som hun gjør, og som jeg har gjort og inspirert av henne har lyst til å plukke opp igjen, og om musikk spilt av andre, og jeg fikk det for meg at jeg skulle gi henne en julegave.

For mange år siden fikk jeg en CD til jul, It’s snowing on my piano med Bugge Wesseltoft. Alene ved pianoet tolker han gamle og nye julesanger. Den er en av mine absolutte favorittplater, som tross julevinklingen med fordel kan spilles året rundt.

Den ville jeg gi til Sjelefrenden. Jeg visste hun ville komme til å like den, elske den til og med, og jeg visste at hun ikke ville bli sur av å få en CD, slik Kona ble en av våre aller første juler sammen, for i følge henne er ikke CDer noe man gir til kjæresten sin til jul. (For ordens skyld: CDen var ikke den eneste gaven hun fikk av meg den julen!)

Så etter jobb en dag ruslet jeg innom Platekompaniet og kjøpte It’s snowing on my piano. Jeg gikk rundt i en salig, forelsket rus og nøt følelsen i fulle drag, for så vidt jeg kunne huske, hadde jeg aldri tidligere vært så intenst forelsket. Jeg tror fremdeles ikke at jeg har det. Jeg kjøpte også et lite, sølvfarget kort, og på det skulle det stå:

      just sitting there so quietly
      radiantly
      are you

      you quiet my mind
      you still my heart
      thanks for crossing my path

Jeg la det sølvfargede kortet sammen med CDen som lå i et uforseglet CD-innpakningspapir i en liten pose i det ytterste rommet i jobbsekken min.

Noen dager senere var det julebord på jobben. Jeg håpet selvfølgelig at jeg skulle bli plassert på bord med Sjelefrenden, men sånn går det jo aldri. Men så snart anledningen bød seg, oppsøkte jeg henne. Innledningsvis gjenfant vi glimtvis sjeledansen fra tidligere, men etter hvert som kvelden skred på og alkoholen sløret blikket mitt, begynte jeg å snuble.

Hun avviste meg. Hun hadde kommet fram til at vi ikke kunne ses utenom jobben, sa hun. Jeg nevnte at jeg gjerne ville gi henne en julegave. Ikke snakk om, sa hun. Etter det gikk det nedoverbakke med meg. Jeg sa ting jeg senere skulle angre og som bidrog til Sjelefrendens raseri i tiden som fulgte. Men jeg klarte å unngå å bli fullstendig idiot.

(I stedet gjorde jeg det som bare er et ørlite hakk bedre: Jeg drog hjem og sendte fyllemail.)

Men i det ytterste rommet i jobbsekken min ligger det fremdeles en liten Platekompaniet-pose med et uforseglet CD-innpakningspapir inneholdende Bugge Wesseltofts It’s snowing on my piano og et lite, sølvfarget kort. Uten påskrift.

De små klenodiene representerer noen av mine lykkeligste øyeblikk, og jeg får meg ikke til å gjøre meg av med dem. Ikke ennå.