De første steinene til en ny grunnmur?

26. juni 2009 kl. 23.12 (Historien, Kjærlighet, Terapi)

Terapeuten spurte oss om hva den andre kan gjøre som vil bety mest i hverdagen.

For min ville det hjulpet veldig om Kona kunne bidra til å holde noenlunde orden i huset, både ved å la være å rote, og ved å hjelpe til å rydde, slik at jeg slipper å bruke timer hver ettermiddag og kveld på å gjøre huset klart til en ny dag.

Kona sier det vil gjøre himmelvid forskjell om jeg kan begynne å gi henne ros og anerkjennelse for det hun faktisk gjør, som å lage gode middager, sørge for at vi er en del av det sosiale fellesskapet i vennekretsen og nabolaget, holde åpent hus for barnas venner og venninner, for å nevne noe.

I løpet av den ‘dyptpløyende samtalen’ vår i februar kom Sjelefrenden inn på en bok hun holdt på å lese, Gary Chapmans “The Five Love Languages”, som hevder at vi som mennesker forstår kjærlighetsytringer fra våre partnere primært gjennom ett av fem “kjærlighetsspråk”: Anerkjennelse, kvalitetsstid, gaver, tjenester eller berøring.

Der og da — men uten å si det — avfeide jeg det hele som noe wishy-washy new age-aktig tøv, men jeg ser nå at Chapman (og Sjelefrenden) er inne på noe, for Kona forstår anerkjennelse, mens jeg oppfatter kjærlighet fra henne når hun hjelper til i hjemmet — yter tjenester.

Terapeutens oppfordring var å fokusere på hva den andre ønsker og prøve å “snakke” til hverandre gjennom å gjøre det den andre ønsker. Og selv om det kjentes veldig unaturlig og gjennomsiktig ut i starten, så merker jeg at rosen sitter løsere nå enn den gjorde, og jeg ser Konas glede når jeg gir henne ros, som i sin tur bidrar til at den sitter enda løsere neste gang.

Kona på sin side har begynt å rydde, går høylytt og selvironisk rundt og sier at Nå rydder jeg, det er noen som roter forferdelig her i huset, jaggu bra at det er noen som rydder også! Og selv om det er gjennomsiktig, så setter jeg stor pris på det!

Jeg kjenner at litt av det jeg kjente for Kona tidligere, kanskje er på vei tilbake. Kanskje vi så smått er i ferd med å støpe de første steinene til en ny grunnmur for dette forholdet?

11 Kommentarer

Dette var rutinen vår

26. juni 2009 kl. 12.12 (Historien, Kjærlighet)

Vi bodde i USA da Kona var gravid med Eldstemann, og da hun var omtrent fem måneder på vei, unnet vi oss en “pre-babymoon” til Hawaii.

Vi drog til Kauai, kjent som “The Garden Isle”. Økomien var ikke all verden, så etter et par netter på et halvdårlig og dyrt hotell, endte vi opp med å sove i leiebilen.

Hver kveld kjørte vi til Kilihiwai Bay Beach og parkerte under høye ironwood-trær, pusset tennene i flaskevann i det svake skinnet fra kupélyset som knapt trengte gjennom den svarte tropenatten, la setene godt tilbake, leste høyt for hverandre, vurderte kronglete sex, og sov halvgodt gjennom natten.

Når morgenen kom, kjørte vi til Anini Beach hvor vi morgenbadet og dusjet, før vi spiste frokost og tok morgenstellet på favorittrestauranten vår, Postcards Cafe i Hanalei. Dagene tilbrakte vi på Ke’e Beach, hvor vi snorklet og svømte og slappet av med en god bok eller småslumret i skyggen under noen trær. Da kvelden kom, spiste vi overdådige måltider på Postcards Cafe og kjørte til slutt tilbake til Kilihiwai Bay Beach for natten.

Dette var rutinen vår. Hver dag.

Det er mye vi ikke er enige om, Kona og jeg, men én ting er vi rørende enige om, og det er at før vi trekker inn årene, skal vi tilbake til Kauai!

Hanalei, Kauai

Hanalei, Kauai

5 Kommentarer

Bom

24. juni 2009 kl. 20.22 (Her og nå, Terapi)

Vi har begynt i parterapi, Kona og jeg.

Den første gangen røsket det opp i en hel del å sitte slik side ved side og beskrive forholdet som det har vært og er overfor en utenforstående. Vi var ganske satt ut begge to, fordi bildet av nåsituasjonen ved Terapeutens hjelp stod fram i ganske klare farger. På godt og på vondt.

Vi gikk sammen de to første gangene. Den tredje gangen gikk jeg alene. Sammen fikk Terapeuten og jeg oversatt tungsindig, som var ordet Kona og jeg hadde brukt for å beskrive sinnelaget mitt den første gangen, til grublende. Det viste seg at tungsindig var Konas ord, ikke mitt. Grublende er langt mindre negativt ladet.

Jeg fortalte om hvordan jeg de første årene knapt kunne tro det var sant at en så vakker kvinne ville være sammen med lille meg. Hun gravde dypere, ned til den jeg kanskje egentlig er, under alle lagene som et langt ekteskap har etterlatt seg i min væremåte og mitt tankesett.

Men jeg nevnte ingenting om Skytsengelen, eller om bryllupet. Jeg kom ikke på det.

Den siste timen før sommeren var viet Kona. Hun fortalte om hvordan hun opplever det å bli oppfattet som totalt uinteressant av sin mann. Da hadde Terapeuten fortalt om pidestallen hun hadde tronet på de første årene, og sagt at det måtte ha vært litt av et fall å ramle ned fra den. Men uinteressant, det var hun såvisst ikke!

Omtrent så mye har Kona gjengitt av samtalen. Samt at hun spurte nærmest i forbifarten da hun skulle gå hva Terapeuten mente om at jeg skulle i Skytsengelens bryllup. Det hadde hun ikke hørt noe om, Terapeuten, hva var det for noe? Og så har Kona, ut fra sin forståelse og sannsynligvis krydret med sine sedvanlige overdrivelser, fortalt at jeg skal til Frankrike i en ung og for henne fremmed kvinnes bryllup, uten henne, uten familien, er ikke det underlig?

Og i følge Kona hadde Terapeuten vært skjønt enig. Terapeuten skal ifølge Kona ha sagt at det både er besynderlig og ikke minst uheldig for prosessen vi står midt oppi, at jeg drar i Skytsengelens bryllup. Ytterligere detaljer har ikke Kona, og Terapeuten er på ferie de neste fire ukene.

Jeg har oppriktig gledet meg til turen. Jeg har stått bredbeint med armene i kors over brystet og sagt at Jeg drar, uansett hva du sier! Jeg har vært trygg på at jeg gjør det rette. På at jeg for én gangs skyld gir meg selv en vitamininnsprøytning. Jeg trenger sårt en vitamininnsprøytning!

Men nå har det dukket opp en bom tvers over veien foran meg. Det er en ganske ordinær bom som jeg både kan krype under og klatre over. Men den er der like fullt. Den var der ikke i går. Og jeg er en snill gutt, har alltid vært det. Jeg gjør ikke det jeg ikke får lov til. Og en bom taler et ganske entydig språk: Hit, men ikke lengre!

Hele gleden over å skulle dra, er borte. Hvor ble den av?

15 Kommentarer

It’s snowing on my piano

23. juni 2009 kl. 10.56 (Fundering, Her og nå, Kjærlighet, Lengsel)

Jeg har slitt med å få sove om kveldene i det siste. Så også i går kveld, til tross for at jeg var segneferdig av trøtthet allerede i nitiden.

Plutselig, rundt klokka ett i natt, kom jeg på noe som har hjulpet meg i søvn tidligere: Bugge Wesseltofts It’s snowing on my piano. Men på linje med Sjelefrenden selv, har den vært forbudt område for meg siden julebordet. Forbudt i den forstand at jeg har forbundet den så sterkt med ønsket om å gi henne den i julegave, og med det blødende såret jeg satt igjen med etter at hun så nådeløst avviste meg, at det gjorde vondt bare å tenke på å spille den.

Men i natt kjente jeg det ikke slik lenger. Jeg fant fram iPoden og plugget i øreproppene og bladde meg fram til snøen på pianoet. De lindrende tonene la seg som fløyel om sjelen. Jeg kjente et lite stikk av lengsel etter det som aldri ble mellom Sjelefrenden og meg, men ikke mer, og det fortok seg og jeg kjente det nesten som en hjemkomst, som å komme hjem til den jeg var før jeg kjente henne, men beriket med erfaringen og innsikten møtet med henne har gitt meg. Jeg sov innen den var halvspilt.

I morges tok jeg CDen og det lille, sølvfargede kortet, fremdeles uten påskrift, ut av jobbsekken der de har ligget og duvet på vei fram og tilbake til jobb i over et halvår. Kortet kastet jeg, men CDen la jeg i en skuff. Jeg finner nok noen å gi den til når det blir jul igjen.

6 Kommentarer

Je vous laisse ici, au revoir

20. juni 2009 kl. 23.40 (Fundering)

Dette er hva møtet med Sjelefrenden gjorde med meg:

15 Kommentarer

Underveis

17. juni 2009 kl. 22.25 (Fundering, Her og nå, Kjærlighet, Lengsel)

Jeg har trodd at møtet med Sjelefrenden representerte noe helt unikt, sjeldnere enn diamantstøv i sanden.

Men jeg har hatt en aha-opplevelse den siste halvannen uken. Jeg har skjønt noe. Noe om pauker og basuner. Slikt jeg tidligere bare hadde hørt og lest om. Nå har jeg skjønt at jeg har opplevd det. For det var dét det var. Intet mindre, men heller ikke mer: Jeg forelsket meg — på ordentlig!

Inntil da hadde jeg enten vært avstandsforelsket, eller sammen med kvinner jeg ikke var ordentlig forelsket i — inkludert Kona.

Så det er altså slik det er å være stormende forelskelset! Ikke rart folk forlater gård og grunn og kone og barn! For hun hadde ikke trengt å be meg to ganger, Sjelefrenden.

Men jeg skjønner nå at hun ikke er så unik som jeg ville ha henne til. Det er også en del av aha-opplevelsen min: Å se at hun er et helt vanlig menneske. At det er god mulighet for at gresset også under hennes føtter med årene ville vist seg å være like vissengult som der jeg gresser nå.

Så, er jeg i ferd med å bli kynisk igjen?

Kanskje. Eller kanskje ikke. Kanskje jeg er i ferd med å finne tilbake til noe?

Kona var såvidt hjemom i ettermiddag mellom to jobbreiser. Men det var ikke storm denne gangen. Tvert imot! Det kjentes ut som denne vogna som bærer familien vår, for første gang på lenge hadde fire hjul. De få timene hun var innom, kjente jeg meg hel.

Jeg sa det til henne, og tårene trillet nedover kinnene hennes. Da hun drog igjen, gav hun meg et kyss på munnen. Det er et år eller mer siden sist jeg fikk et kyss på munnen av Kona.

Hva det betyr, alt dette? Nei, si det. Underveis er vi ihvertfall, begge to!

(Men jeg må innrømme at det hadde vært hyggelig å få smake på den store forelskelsen én gang til før jeg på et tidspunkt trekker inn årene!)

14 Kommentarer

Ingenting

14. juni 2009 kl. 13.55 (Her og nå)

Tungt å våkne i dag, lå våken noen timer i natt, Kona stikker hodet inn og spør om jeg vil være med på stranden, jeg grynter noe usammenhengende og hun lar meg sove videre, våkner timer senere til tomt og stille hus og frokosttallerken satt klar på kjøkkenbordet, stille stund over avisen og nå på en liggestol i skyggen i hagen, fuglesang, lette vindpust, fjerne lyder og en kopp kaffe og en bok innen rekkevidde, blikket festet tomt og allestedsnærværende i skyggen under en busk der hvite prikker flyr omkring, alle sanser vidåpne, en dyp indre ro.

Her og nå mangler jeg ingenting.

10 Kommentarer

Et helt vanlig menneske

11. juni 2009 kl. 22.30 (Fundering, Her og nå)

Sjelefrenden har vært forbudt område for meg siden oppvasken vår i februar, den tidligere omtalte dyptpløyende samtalen der jeg lovet å holde meg på matta for å gjenvinne tilliten hennes.

(Forøvrig en av de mest gnistrende samtaler vi har hatt. For hun frådet av raseri, men tross raseriet sugde samtalen oss inn og vi spilte hardball og hun tok mine curve balls på hel volley og jeg hennes, og den var konstruktiv og dyptpløyende og bunnløst ærlig, og jeg tror vi begge nesten kjente det som vi hadde hatt sex, jeg mente å skimte noe slikt i øynene hennes der vi gikk tett side ved side gjennom korridorene etterpå.)

Forbudt område, som sagt. Og jeg holdt meg på matta. Men jeg lengtet, jeg lengtet meg sår etter henne, og jeg gikk langt oftere til kaffemaskinen enn jeg strengt tatt behøvde, bare for å få anledning til å kaste et tilfeldig blikk inn til henne og i et halvt sekund se den selvlysende, dypt konsentrerte skikkelsen hennes.

Men etter sjeledansen vår her om dagen ser det ut til at prøvetiden min er over. Hun stoler på meg igjen. Vi har spist lunsj sammen hver dag denne uken. Vi har vært innom den gode samtalen mer enn én gang.

Men nå som jeg ser henne oftere, over lengre tid og nærmere enn jeg har vært vant til, merker jeg at den selvlysende glorien hennes er i ferd med å falme. Den er på ingen måte borte, men den har gapende revner som jeg ikke tror kan repareres. Jeg tror heller det vil komme flere.

Jeg har opplevd det før. Sett hvordan den idoliserte glorien rundt den man har drømt om, falmer og forsvinner og avdekker et helt vanlig menneske derunder. Men da har det som regel gått noen år.

Nå skjer det i sanntid.

Jeg havnet bare en halvmeter på skrå bak henne i et allmøte i dag og fikk anledning til å studere henne uten at hun merket det. Den skjoldete huden nederst på korsryggen når hun lente seg fram. Røde kviser i nakken og på halsen. Nervøst tyggende på fingrene sine. Flisete, flokete hår som hun drog fram foran ansiktet og tygget på. Det spisse, knokete ansiktet fra en uvant vinkel.

Hun så nesten ut som et helt vanlig menneske.

7 Kommentarer

Så sliten

11. juni 2009 kl. 15.50 (Lengsel)

Jeg er så sliten, så sliten.

Alt jeg ønsker er at noen skal se meg, virkelig se meg og det gapende tomrommet jeg bærer i meg, det som sitter akkurat der det snører seg i halsen. Om noen virkelig skulle se meg og by meg et fang der jeg kunne legge hodet, hadde jeg grått i dagesvis, sånn kjennes det nå, grått til hele det sugende, svarte tomrommet var utgrått og borte. Renset ut.

Så kunne jeg reist meg og gått videre.

Men kan jeg forvente å bli sett, så lenge jeg fortsetter å være usynlig?

9 Kommentarer

Under en så vakker himmel

10. juni 2009 kl. 23.12 (Fundering, Historien)

En gang da jeg var fire eller fem var vi på besøk hos noen slektninger som bor på gård. Vi ble innkvartert i kårboligen som ligger et langt steinkast fra hovedhuset. Mett av inntrykk etter å ha vært i fjøset og hoppet i høyet og fått ri på hest og kjøre traktor, sluknet jeg idet jeg la hodet på puta den kvelden.

Men noen timer senere våknet jeg. Ingen svarte på ropene mine, og jeg skjønte at søsknene mine og jeg var alene der i kårboligen. Jeg kjente redselen som en klo i brystet og stod opp for å finne foreldrene mine. Jeg tråkket opp i de første støvlene jeg fant og åpnet døren og gikk ut i den store, svarte natten utenfor.

Etter noen få skritt ble jeg oppmerksom på noe som funklet stille høyt der oppe. Jeg løftet blikket og ble stående. I flere minutter stod jeg med åpen munn og tok inn stjernehavet som hvelvet seg fra horisont til horisont. Den flagrende redselen fortok seg og ble erstattet av en dyp ro.

Under en så vakker himmel kunne ingenting gjøre meg vondt.

Jeg senket til slutt blikket og så lyset fra vinduene i hovedhuset, og noen minutter senere stabbet jeg i min fars altfor store støvler inn i stuen der foreldrene mine og slektningene våre tok imot meg med store, redde øyne.

Jeg har ikke vært mørkredd etter dette. Mørket er en god venn som legger seg om meg som et varmt teppe og gir meg ro.

5 Kommentarer

« Older entries