Vi har begynt i parterapi, Kona og jeg.
Den første gangen røsket det opp i en hel del å sitte slik side ved side og beskrive forholdet som det har vært og er overfor en utenforstående. Vi var ganske satt ut begge to, fordi bildet av nåsituasjonen ved Terapeutens hjelp stod fram i ganske klare farger. På godt og på vondt.
Vi gikk sammen de to første gangene. Den tredje gangen gikk jeg alene. Sammen fikk Terapeuten og jeg oversatt tungsindig, som var ordet Kona og jeg hadde brukt for å beskrive sinnelaget mitt den første gangen, til grublende. Det viste seg at tungsindig var Konas ord, ikke mitt. Grublende er langt mindre negativt ladet.
Jeg fortalte om hvordan jeg de første årene knapt kunne tro det var sant at en så vakker kvinne ville være sammen med lille meg. Hun gravde dypere, ned til den jeg kanskje egentlig er, under alle lagene som et langt ekteskap har etterlatt seg i min væremåte og mitt tankesett.
Men jeg nevnte ingenting om Skytsengelen, eller om bryllupet. Jeg kom ikke på det.
Den siste timen før sommeren var viet Kona. Hun fortalte om hvordan hun opplever det å bli oppfattet som totalt uinteressant av sin mann. Da hadde Terapeuten fortalt om pidestallen hun hadde tronet på de første årene, og sagt at det måtte ha vært litt av et fall å ramle ned fra den. Men uinteressant, det var hun såvisst ikke!
Omtrent så mye har Kona gjengitt av samtalen. Samt at hun spurte nærmest i forbifarten da hun skulle gå hva Terapeuten mente om at jeg skulle i Skytsengelens bryllup. Det hadde hun ikke hørt noe om, Terapeuten, hva var det for noe? Og så har Kona, ut fra sin forståelse og sannsynligvis krydret med sine sedvanlige overdrivelser, fortalt at jeg skal til Frankrike i en ung og for henne fremmed kvinnes bryllup, uten henne, uten familien, er ikke det underlig?
Og i følge Kona hadde Terapeuten vært skjønt enig. Terapeuten skal ifølge Kona ha sagt at det både er besynderlig og ikke minst uheldig for prosessen vi står midt oppi, at jeg drar i Skytsengelens bryllup. Ytterligere detaljer har ikke Kona, og Terapeuten er på ferie de neste fire ukene.
Jeg har oppriktig gledet meg til turen. Jeg har stått bredbeint med armene i kors over brystet og sagt at Jeg drar, uansett hva du sier! Jeg har vært trygg på at jeg gjør det rette. På at jeg for én gangs skyld gir meg selv en vitamininnsprøytning. Jeg trenger sårt en vitamininnsprøytning!
Men nå har det dukket opp en bom tvers over veien foran meg. Det er en ganske ordinær bom som jeg både kan krype under og klatre over. Men den er der like fullt. Den var der ikke i går. Og jeg er en snill gutt, har alltid vært det. Jeg gjør ikke det jeg ikke får lov til. Og en bom taler et ganske entydig språk: Hit, men ikke lengre!
Hele gleden over å skulle dra, er borte. Hvor ble den av?
Embla sa,
24. juni 2009 kl. 20.41
Heh … jeg kan være stemme din, jeg er flink til å diskutere og forlanger skikkelig gode argumenter før jeg blir særlig lydhør … kan godt bli med deg til frankrike, jeg – helt uselvisk, selvsakt!
nei, men ærlig talt: kona di har tatt en elsker, hun står ganske svakt til å si hva som er underlig …
Be henne ha litt perspektiv!
Og la terapeuten være på ferie – det skal du også! Til frankrike!
…sådetså! Der er ikke ett sett regler for henne, og et annet for deg. I vei og kose deg! Også forteller du terapeuten om frankrike når du er tilbake, og om ladinga til kona …
Klem
Curly sa,
24. juni 2009 kl. 21.41
Må innrømme at jeg lurer på om kona har fortalt om elskeren og om hun fortsatt treffer ham?
mannunderveis sa,
24. juni 2009 kl. 22.27
@Embla: Kona har alt sagt utallige ganger at hun synes det er underlig, det er når hun sier at Terapeuten sier det samme og at det i tillegg er uheldig for prosessen vår at jeg drar, at jeg faller litt sammen. Men jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor det skal være uheldig. Det er strengt tatt ikke veldig forskjellig fra om jeg hadde dratt for å treffe en gammel studiekompis på Dombås.
@Embla + @Curly: Terapeuten vet alt om Elskeren, ja. Om Kona fortsatt treffer ham? Vet ikke. Har bedt henne treffe ham i skjul om hun absolutt må. Så jeg vet ikke.
viz sa,
24. juni 2009 kl. 22.30
Du kan være helt sikker på at terapauten vet å lese folk – slik du følte at du ble “sett” slik du egentlig var, da du snakket med han / henne alene.. De plukker opp de minste ting, som blir sagt – ting en ikke enser selv at en gir uttrykk for..
Det at kona di da har fortalt om sjelefrenden “på sin måte” gir terapauten et bedre grunnlag til å tolke kona di.. Jeg er overbevist om at terapauten ser “tvers igjennom” kona di, og at han / hun kjenner kona di bedre enn du tror, og hva hun selv tror
Det sier seg selv at om denne reisen er et stort problem for kona di, så er det “uheldig” for prosessen.. Det som det imidlertid ikke er tatt hensyn til, er hvorvidt det er “uheldig” for prosessen – om du ikke får friheten til å dra..
Min mening, er at kona di ikke ser deg, i det hele tatt.. Hadde hun sett hvor viktig dette var for deg, hvor mye du trengte denne “frituren” akkurat nå – så kunne hun ikke ha slått ned bommen.. Hun hemmer m.a.o. sin egen prosses!
Det handler i bunn og grunn, om å “ville hverandre vel” -> noe jeg mener er hovedkriteriet for at et forhold skal fungere!
Mitt råd er at “grubleren” blir til “handleren”. Tving deg selv avgårde, svelg eventuelle klumper du måtte ha i halsen på flyet
- jeg er overbevist om at du ikke vil angre!
Kona di trenger en “bakoversveis” – gi henne nettopp det!
Lykke til
Embla sa,
24. juni 2009 kl. 23.19
Vel, det at hun nå forteller at terapeuten syns dette er underlig, akkurat som henne, tolker jeg som pressmiddel – som hun fremlegger det, er de to om å mene det. Du står alene, så lenge du bare har konas ord for terapeutens reaksjon. Det smaker litt av manipulering av en situasjon kona finner ubehagelig, kanskje fordi hun ikke kontrollerer den?
Dessuten skulle vel terapeuten såklart gi støtte til sin pasient, som da var kona – det betyr, som viz sier, ikke at terapeuten ikke gjennomskuer henne … de er gode til å se mennesker.
- kanskje så ter. at din kone trenger trøst?
Reis i vei og la deg ikke lekes med – nyt det!
Hallo!? Frankrike! Du skal til deilige frankrike!!! Up, up and awaaay!
Klem!
Victoria sa,
25. juni 2009 kl. 09.55
Jeg vet ikke jeg… Jeg synes det er rart at du ikke “kommer på” å fortelle om verken dette bryllupet eller Skytsengelen. Det virker ikke så ærlig. Kona di har fortalt om sin elsker, hvorfor forteller ikke du om de som opptar så mye av tankene dine? For, slik jeg leser dette, så har jo kona di rett – det ER jo noen skjulte motiver for å reise til Frankrike. Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det, men du har vel neppe fortalt henne om det lille snevet av håp om avlysing av både dette (og andre) bryllup.
Jeg synes du skulle være tøff nok til å gå inn i en slik terapi uten å lage en glorie rundt deg selv. Da funker det nok ikke. Når det er sagt, jeg synes også denne terapeuten virker helt merkelig, ikke så veldig objektiv akkurat. Men det kan jo hende dere har blitt enige om at det er ok å gjengi den andres enesamtaler.
Fortell om Skytsengelen og Sjelefrenden – først da stiller du ærlig opp i rommet. Gjør du ikke det, så tror jeg ikke det er så mye poeng i dette.
mannunderveis sa,
25. juni 2009 kl. 10.44
@viz: Jeg vet ikke hvor godt Terapeuten kjenner noen av oss, hver av oss har kun vært hos henne tre ganger i til sammen fire seanser.
En av mine svakheter (?) er at ting som har vært viktig for meg, plutselig kan bli uviktig om mange nok rundt meg gir uttrykk for at det er feil og/eller uviktig. Jeg kjenner det litt slik om rundt Frankrike-turen nå, den er da strengt tatt ikke så viktig.
Men det er ingen tvil om at grubleren må bli flinkere til å handle, og at Kona trenger en bakoversveis av et eller annet slag!
Takk for lykkeønskninger!
@Embla: Det er nok et ubevisst pressmiddel, ja. Men gleden over å skulle dra er fortsatt borte. Jeg bør kanskje gjøre som @viz sier, tvinge meg selv av gårde mens jeg svelger all eventuell tvil?
Og Frankrike er deilig, derom hersker ingen tvil!
@Victoria: Jeg kom ærlig talt ikke på å fortelle om bryllupet (så ja, jeg vil hevde jeg var ærlig), og i ettertid forstår jeg heller ikke helt hvorfor jeg burde. Om jeg hadde hatt noen skjulte motiver, ja, men jeg har ikke det — som jeg sa over, for meg er det som å besøke en kompis på Dombås. (Nei, jeg har ikke fortalt om snevet av håp om avlysning, rett og slett fordi jeg ikke har det lenger — helt ærlig!)
Og jeg har fortalt Kona om Sjelefrenden også. Den eneste halvsannheten er at jeg for å “grumse til vannet” minst mulig, har lagt møtet og viderverdigheten rundt Sjelefrenden et par år tilbake i tid — snakket om det i fortid, mao. Jeg ville ikke at det skulle være et daglig tilbakevendende tema, av typen Hvordan går det med Sjelefrenden nå, får du noe napp? Og det er jeg glad for i ettertid.
Så jeg mener jeg står “ærlig i rommet”, uten en selvpåsatt glorie. Jeg er fullstendig enig at det ikke ville vært mye poeng ellers.
Rundt det å gjengi hverandres enesamtaler, så er det Kona som bobler over og vil fortelle om sin og brenner av nysgjerrighet etter å høre om min. Jeg ser ikke noe galt med det.
Takk for konstruktiv tilbakemelding og motstand, jeg trenger det!
fru storlien sa,
25. juni 2009 kl. 23.42
Slutt å jatte med kona di nå! Reis til Frankrike og vær tilskuer til sjelefrendens store dag, og så drar du hjem og rydder opp i livet ditt etterpå.
mannunderveis sa,
26. juni 2009 kl. 08.07
@fru storlien:
(For ordens skyld, det er Skytsengelen, ikke Sjelefrenden, som gifter seg i Frankrike!)
fru storlien sa,
26. juni 2009 kl. 09.34
Unnskyld at jeg brukte feil navn. Det oppstod et datahavari her, så meldingen ble sendt lettere halvferidg. Det jeg mener er at selv om dere nå har begynt i parterapi, og lykke til med det forresten, så synes jeg det er lurt at du reiser uansett. Du sier jo at du ikke har noen baktanker med det, og da synes jeg du skal reise og få en avslutning på dette kapitlet. Det bør kone og terapeut skjønne, og når du etter ferien forklarer terapeuten det på din måte vil hun nok få et annet syn på det. Lykke til!
mannunderveis sa,
26. juni 2009 kl. 13.21
@fru storlien: Ikke noe å unnskylde! Og takk!
Frøken Shankly sa,
27. juni 2009 kl. 10.46
Jeg kunne godt tenkt meg å vite hva som er så viktig for deg med å dra i brylluppet jeg.. familieterapeutisk som jeg er
Og ikke minst hva det er som egentlig ligger bak det at gleden nå er borte.
mannunderveis sa,
27. juni 2009 kl. 11.12
Det var viktig. Det er ikke så viktig nå lenger, kjenner jeg — ut over at noen dager i Frankrike sammen med trivelige mennesker alltid er akkurat det: trivelig!
Og hvorfor var det så viktig for en tid siden? Godt spørsmål! Det hang nok sammen med et ønske om å bli sett, for hun ser meg, Skytsengelen. (Og kanskje et aldri så lite og akk så irrasjonelt håp om en “Graduate”-utgang på bryllupet.)
Gleden? Jeg tror den opprinnelige gleden kom av noe som barnslig som å trosse Kona. Gleden jeg er i ferd med å finne tilbake til nå, er mer over å komme meg ut i verden noen dager og treffe litt nye mennesker. Man har sjelden noe å tape på det!
Frøken Shankly sa,
27. juni 2009 kl. 11.17
Ikke rart det legges nye grunnsteiner her, du har jo virkelig gjort en jobb
mannunderveis sa,
27. juni 2009 kl. 11.40
Du mener det? Da tar jeg ditt ord for det, da! Takk!