Vi bodde i USA da Kona var gravid med Eldstemann, og da hun var omtrent fem måneder på vei, unnet vi oss en “pre-babymoon” til Hawaii.
Vi drog til Kauai, kjent som “The Garden Isle”. Økomien var ikke all verden, så etter et par netter på et halvdårlig og dyrt hotell, endte vi opp med å sove i leiebilen.
Hver kveld kjørte vi til Kilihiwai Bay Beach og parkerte under høye ironwood-trær, pusset tennene i flaskevann i det svake skinnet fra kupélyset som knapt trengte gjennom den svarte tropenatten, la setene godt tilbake, leste høyt for hverandre, vurderte kronglete sex, og sov halvgodt gjennom natten.
Når morgenen kom, kjørte vi til Anini Beach hvor vi morgenbadet og dusjet, før vi spiste frokost og tok morgenstellet på favorittrestauranten vår, Postcards Cafe i Hanalei. Dagene tilbrakte vi på Ke’e Beach, hvor vi snorklet og svømte og slappet av med en god bok eller småslumret i skyggen under noen trær. Da kvelden kom, spiste vi overdådige måltider på Postcards Cafe og kjørte til slutt tilbake til Kilihiwai Bay Beach for natten.
Dette var rutinen vår. Hver dag.
Det er mye vi ikke er enige om, Kona og jeg, men én ting er vi rørende enige om, og det er at før vi trekker inn årene, skal vi tilbake til Kauai!
Frøken Shankly sa,
27. juni 2009 kl. 11.03
Bare ikke Kauai blir deres Roma så
Vi reiste nemlig tilbake til Roma før vi la inn årene. Måtte det, skulle det. Men fytte rakker´n, hadde vi bare ikke gjort det. Roma ble helt ødelagt, og jeg er nødt til å reise dit igjen, i nyforelskelsesrus minst, for å at minnene om byen skal bli bra igjen. Det handler jo ikke om stedet, det handler om hvordan man hadde det når man var der, og DEN følelsen lot seg ikke gjenoppleve for oss.
mannunderveis sa,
27. juni 2009 kl. 11.42
Veldig godt poeng. Jeg har også kommet tilbake til steder jeg har gode minner fra, bare for å oppdage at stedet er fullstendig tomt uten de sammen menneskene og de samme følelsene som var der den gang. Så om vi drar tilbake en gang, Kona og jeg, må det være under forutsetning av at vi er et sted i forholdet der vi faktisk kan gjenoppleve noe av det vi hadde den gang!
viz sa,
27. juni 2009 kl. 14.34
Det har vel litt med forholdet mellom hva en forventer, og hva en faktisk får.. Gode minner – gir forventninger om en tilsvarende god opplevelse
Det kan være enkelte steder, det at en har ferie og fri sammen, høytider o.l.
Ofte tror jeg man har en tendens til å overdramatisere / overanalysere slike situasjoner, når de feiler. Eksempelvis; “fungerer vi ikke sammen i julen – ja, da vil vi ALDRI fungere sammen. Her må det være noe alvorlig feil.. osv”
Det tror jeg kan være feil å gjøre, da de forventninger en har, ofte ikke gir et reelt bilde av situasjonen.
Hva om vi kunne lagt til side disse forventningene,
og heller kunne konsentrert oss om “maindfullness” – tilstedeværelse, her og nå?
Balanse sa,
27. juni 2009 kl. 18.47
Kauai er kjempefint, så grønt og paradisisk! Jeg var der i 1996 med den amerikanske vertsfamilien jeg var au pair hos. Foreldrene var der for å fornye ekteskapsløftene, etter en del kronglete episoder gjennom årene med utroskap, aborter etc. Det funka brillefint for dem – de er i alle fall gift ennå, 12 år etter
mannunderveis sa,
27. juni 2009 kl. 22.14
@viz: Kona og jeg snakker om at vi må ha kontroll på forventningene våre i forhold til hverandre — forventningsstyring, med andre ord. Om ikke, er det altfor lett å bli både skuffet og bitter. Samt, som du sier, at man ikke må legge altfor mye vekt på hvordan f.eks. en jul går, men prøve å se det store bildet i stedet!
@Balanse: Vi snakket om Kauai senest i dag, Kona og jeg, og er skjønt enige om at forventningsstyring (som nevnt i svaret til Viz over) vil være avgjørende ved en eventuell retur dit. Men det er ingen tvil om at et mer paradisisk sted skal du lete lenge etter på jorda — det gjør sjelen godt bare å være der!