And a bang on the ear

31. juli 2009 kl. 11.23 (Bang on the ear, Historien, Ord)

Et album som har vært blant mine absolutte favoritter helt siden det kom ut i 1988, er Waterboys’ Fisherman’s Blues. Et overflødighetshorn av musikalske og lyriske perler løftet fram av gudbenådet talent og uforfalsket spilleglede. Det er ikke mulig å peke ut noen favoritt blant alle juvelene albumet rommer, men And a bang on the ear har alltid ligget mitt hjerte nær, mest på grunn av teksten som resonerer og finner klangbunn i meg:

    Lindsay was my first love, she was in my class
    I would have loved to take her out, but I was too shy to ask
    The fullness of my feeling was never made clear
    But I send her my love with a bang on the ear

    Nora was my girl when I first was in a group
    I can still see her to this day, stirring chicken soup
    Now she’s living in Australia, working for an auctioneer
    But I send her my love with a bang on the ear

    Deborah broke my heart, and I the willing fool
    I fell for her one summer on the road to Liverpool
    I thought it was forever, but it was over in a year (oh dear)
    But I send her my love with a bang on the ear

    The home I made with Bella became a house of pain
    We weathered it together, bound by a ball and chain
    It started up in fife, it ended up in tears (oh dear)
    But I send her my love with a bang on the ear

    Krista was a rover, from Canada she hailed
    We crossed swords in San Francisco, we both lived to tell the tale
    I don’t know now where she is, oh, but if I had her here
    I’d give her my love with a bang on the ear

    So my woman of the hearthfire, harbour of my soul
    I watch you lightly sleeping and sense the dream that does unfold (like gold)
    You to me are treasure, you to me are dear
    So I’ll give you my love with a bang on the ear

Opp gjennom årene som er gått siden første gang jeg hørte låta, har a bang on the ear for meg vært et uttrykk for de gode ønskene man i det stille sender dem man nærer varme følelser for, men som er utenfor rekkevidde.

I tida framover tenker jeg å formidle noen bangs on the ears til jenter og kvinner som har satt spor i meg opp gjennom årene. Du finner dem her.

2 Kommentarer

Rastløs

30. juli 2009 kl. 21.54 (Her og nå)

Kona er på jobbreise og barna sover. Utenfor det åpne vinduet flommer det ned, lynene flerrer gjennom stua og tordenet (Tor-dønnet) ruller over himmelen. Skyhøye stabler av tømmer som raser sammen.

Det lå en slik stabel og lente seg ut over skogsveien som leder fra dalbunnen opp til setra jeg akkurat er kommet tilbake fra. Den var delvis sammerast allerede, og jeg trykket alltid litt ekstra på gasspedalen de gangene jeg kjørte forbi.

Jeg tenker jeg tar med meg Shantaram og kryper under dyna. Lyd av styrtregn og torden, svale vinddrag gjennom det åpne vinduet, og Greg Roberts’ hjerteborende skildringer av livet helt inntil beinet må da til sammen klare å temme de flagrende tankene og den murrende uroen?

Vil. Ikke. På. Jobb. På. Mandag.

2 Kommentarer

En gang i tiden

30. juli 2009 kl. 18.41 (Fundering, Historien)

En gang i tiden

  • Spilte jeg. Mest piano og litt gitar. Jeg hadde såvidt begynt å øve inn Griegs A-moll-konsert da jeg gav meg. Jeg ville ikke bare spille andres musikk, men var ikke fornøyd med musikken jeg skrev selv. Jeg var 22.
  • Tegnet jeg. Jeg har tatt vare på noen av tegningene mine fra den gang, og jeg hadde talent ut over det vanlige, om jeg for anledningen skal være ubeskjeden. Men jeg var min egen største kritiker og var aldri fornøyd nok. Jeg var 15.
  • Skrev jeg. Men jeg likte ikke hvordan arkene ble seende ut med overstrykninger og tillegg og piler hit og dit, så jeg gav meg. Jeg var 13.
  • Var jeg overperfeksjonistisk og min egen verste fiende.

Jeg kommer til å ha mer tid til meg selv i tida framover. Annenhver uke, annenhver helg, for å være helt eksakt. Jeg tenker å plukke opp igjen noe av dette. Pluss et par andre ting. Perfeksjonisten er blitt mer pragmatisk. (Håper jeg.)

13 Kommentarer

Jordsmonn

30. juli 2009 kl. 09.27 (Fundering)

Tilbake i sivilisasjonen.

Et jevnt sipregn trommer utenfor vinduet, vannet skjelver i blanke spenn langs bordene i terrassegulvet og hagebordet suger hver dråpe til seg og nærmer seg den lysegrå tonen og den myke teksturen som minner meg om hundreogfemti år gamle tømmervegger som hendene vandret langs i barndommens setersomre.

Det er færre valgmuligheter i fjellet, uten strøm og innlagt vann og utenfor mobildekning. Tida er bedre og går langsommere da. Samværet blir også mer intenst, på godt og vondt. Barna har det storartet og leker med sine firmenninger på nabohytta og merker ikke hvor tynnslitt Farmor er, merker heller ikke den ampre stemningen som vibrerer mellom oss voksne når hun igjen og igjen og med tunge sukk og lidende blikk ofrer seg og tar de kjedelige jobbene. Helsen hennes er ikke som den var, skjelettet knirker og knaker i sammenføyningene og smertene rir henne, men hun takker alltid nei når vi tilbyr oss å overta, for hun har et system vi andre ikke kjenner og som kontrollfriken i henne ikke klarer å legge fra seg.

I slike stunder holder jeg pusten og har aller helst lyst til å sette meg i bilen og dra. Men så kommer motvekten. Morgenstundene med kokekaffe og hjemmebakst i solveggen. De langsomme dagene med småturer i fjellene omkring og oppdagelsesferder med barna i skog og kjerr og langs bekken over myra ned til badetjernet som i år er iskaldt og oppkvikkende som lite annet. Kveldsstundene når barna er lagt og stillheten har senket seg og vi nipper til en god flaske vin og småspiser gåtefulle norske gårdsoster og utenlandske kjenninger mens samtalen flyter som en bølgende elv og stemningen er lun og varm og kjent og kjær, for den har røtter tilbake til barndommen og er det beste som er igjen av den.

Jordsmonnet jeg vokste opp i har gjort meg til den jeg er. Men jeg er voksen nå. Det er mine hender som ligger på rattet. Jeg behøver ikke lenger være prisgitt barndommen.

7 Kommentarer

Em

26. juli 2009 kl. 10.17 (Her og nå)

Solmorgen.

Jeg sitter på en tørr flekk på trammen med en kopp glohet kokekaffe mellom hendene og lar meg velsigne av sola. Den tjærebredde tømmerveggen bak meg dufter varmt treverk og er solvarm mot ryggen. Lufta er duggfrisk og klar. Jeg hører spredt småfuglkvitter og vollen er grønn, grønn, grønn under en dypblå, nyfødt himmel. Bak meg drypper det jevnt fra torvtaket etter nattas regn. Små vanndråpesmykker funkler i strå og blåbærlyng. Den store bjørka glitrer. Kompakte sommerfugler slåss om en klynge svever, opptil tre av dem klamrer seg til hver av de små, gule blomstene, det flagrer i blått og hvitt mellom dem. Tunge humler summer dovent til og fra mellom hvitkløverne og rundt vannposten står blåklokkene i flokk. Insekter på langdistanseflygning farer forbi som små propellfly. En spenstig og overordentlig klatredyktig markmus bryr seg ikke om meg og kryper opp og ned av trammen, den vil gjerne inn i bua, men vi kjører en streng lukket dør-policy og har aldri hatt mus inne!

Em. Sum. Tida står stille. Jeg er.

4 Kommentarer

Verdens ende

25. juli 2009 kl. 00.35 (Her og nå)

Hvite tåkeflak driver mellom trærne. Jeg mister stien et par ganger, men finner den igjen. Det surkler vått for hvert skritt jeg tar oppover lia. Grågrønne omriss av trær tar form i tåka foran meg og løser seg opp igjen bak meg. Etter den siste kneika tynnes skogen ut og horisonten er med ett bare noen meter unna og jeg får en fornemmelse av å falle langsomt inn i et altomfattende, melkehvitt intet.

Jeg er fullstendig desorientert noen sekunder inntil jeg skjønner at det store, melkehvite tomrommet er tjernet jeg forventet å finne, innhyllet og skjult av tåka. Noen små skritt til, og en usikker blyantstrek trer ut av tåka der strandlinja går, og jeg finner det lille svaberget. Vanligvis dupper det i blåsvart fjellvann, men nå er det som det svever i tomrommet foran meg.

Jeg forteller barna at dette er verdens ende, ber dem følge etter og hopper fra stein til stein ut på svaberget der jeg tar imot dem, storøyde og undrende. Kona følger nølende etter og jeg spør henne om hun husker første gang hun var her, på dette berget. Hun ser seg usikkert rundt og svarer benektende. «For ti år siden,» sier jeg og ser granskende på henne, men ansiktet hennes røper bare forvirring og usikkerhet. Hun kjenner seg ikke igjen. Hun husker det nok, men her og nå vet hun ikke at det var akkurat her, på det ru berget under de våte fjellstøvlene våre, at vi elsket ubekvemt og lidenskapelig, badet i sommersol og med føttene plaskende i det kjølige vannet. Knapt hadde vi fått på oss klærne igjen før et par unggutter med fiskestenger kom slentrende langs stien og hilste blidt på de hektiskt rødmende elskende som var oss.

Men her og nå, ti år senere, kjenner hun seg utrygg og hopper tilbake over steinene, hun misliker hva tåka har gjort med tjernet og vil videre, bort herfra.

IMAGE_543

5 Kommentarer

Brudd

22. juli 2009 kl. 11.49 (Her og nå, Språk)

Det fryder meg å skrive dativ på norsk. I fjellom. Det er der vi er. Påstedsbestemmelse. Det var vanlig med dativ nedi dalen for noen tiår siden. I hallingmålet. Men i bygda der min mormor vokste opp for rundt hundre år siden, er den lokale dialekten utdøende, det flate bokmålet er nærmest enerådende hos den oppvoksende generasjonen. Det er som å frarøve kulturlandskapet dets farge og lukt. Men slik er det, slik har det alltid vært.

Min grandonkel bygget denne hytta. Han levde og døde ensom, men han var en overordentlig nevenyttig kar, tross utdanning og karrière i byen. Han visste om et oppkomme oppi lia på motsatt side av den lille dalen der bekken renner og strakk en vannledning fra oppkommet tvers over dalen og fram til en kran montert på vollen utenfor her. En langstrukken hevert. Men den har vært død i år, kranen.

Nedpå myra fant jeg et brudd i en kopling. Ved hjelp av en eldgammel og blytung håndpumpe som jeg fikk låne av en fjern slektning, fikk jeg sugd ut mose og rusk fra vannledningen, og med et skjøtestykke og et par slangeklemmer fikk jeg skjøtet sammen bruddendene.

Dypt tilfreds over vel utført arbeid fylte jeg vannbøttene fra krana som igjen rant på vollen. Men da den siste bøtta var full og jeg stengte krana, hørte jeg stillheten og bekkebruset og regnet som trommet monotont mot hetta på regnjakka, og jeg kjente at like under hjertet ligger det en sorg, over livet vårt sammen som nå er over.

Vi er omgitt av tett granskog her. En senvinterdag for noen år siden brakk toppene av brorparten av granene under vekten av tung nysnø som over natten var frosset til is. De bærer spor etter mange harde vintre, trærne her. Men i går kveld i skumringen så jeg ut av sørvinduet at de støtter hverandre, granene. De holder hverandre i hendene og det gjør ingenting at de er pjuskete.

image 540

3 Kommentarer

Til fjells

19. juli 2009 kl. 12.35 (Her og nå)

Det bærer til morsslektas seter oppi fjellom i dag. Null- til énstreksdekning på buas sørvestre takhjørne om vindretning og skydekke er gunstige. Så langt ligger det an til mest Yatzee-vær. Kan bli taust på bloggen mens jeg er der. Men kanskje jeg klarer å smugle ut et innlegg eller to. Det vil vise seg.

I mellomtiden ønsker jeg dere alle en fortsatt god sommer, vær eller ei!

4 Kommentarer

Glad!

18. juli 2009 kl. 15.05 (Barna, Her og nå)

Minstejenta sitter med en reiseradio i fanget og søker fram den ene stasjonen etter den andre. Hun finner en stasjon som spiller R.E.M.s Everybody Hurts, og etter å ha lyttet med et innadvendt blikk et minutts tid, spør hun meg hva sangen handler om.
    «Den handler om at alle er lei seg av og til,» svarer jeg.
    «Hvorfor det, da?» undrer hun som bare hun kan undre.
    «Det er mange grunner til å være lei seg, vet du,» svarer jeg, og hun skrur videre til hun finner en stasjon som spiller en dansbar, latinoinspirert låt av et eller annet slag.
    «Hva handler denne sangen om, da?» spør hun etter å ha hørt fire sekunder av låta.
    «Jeg vet ikke,» må jeg medgi.
    «Handler den om glad?» foreslår hun kvitrende.
    Jeg smiler bredt til henne. «Det gjør den, jenta mi, den handler om glad!»

2 Kommentarer

Plattform

18. juli 2009 kl. 10.35 (Fundering, Her og nå)

Jeg har slitt med å få sove i det siste, har ligget våken til langt på natt med en sitrende uro i kroppen og tankene kvernende i de samme sirklene. Til tross for søvnunderskuddet som har bygget seg opp, har det samme gjentatt seg kveld etter kveld.

Men i går leste jeg første kapittel av Michel Houellebecqs Plateforme (Plattform på norsk) før jeg slukket lyset, og søvnen kom til meg som en velsignelse og jeg sov tungt og usedvanlig godt natten gjennom.

Jeg bør kanskje ikke tolke for mye ut av dette.

4 Kommentarer

« Older entries