Jeg har lært noe de siste par ukene. Noe om selvbilde og lengsler og projeksjoner.
I hele mitt voksne liv har jeg i større eller mindre grad kjent meg som et tomt skall, som riktignok kan slå til med en kjapp replikk og både smiler og ler og til forveksling minner om en hel, voksen mann om man ikke går for nær, men som like under overflaten har hatt en skrikende tomhet og et sug etter å bli sett og forstått og godtatt, etter å få høre at det er greit, alt er bra.
Noen ganger kjentes skallet ekstra tynt. Da liknet selvbildet mitt en blekhvit hodeskalle med et evig, desperat søkende blikk og et påklistret, stivt smil, fullstendig avkledd og gjennomsiktig. Det var da jeg tok på meg masken min, det harde, uinteresserte, utilnærmelige ansiktet som jeg i ettertid vet har skremt mangt et ungpikehjerte, men som der og da var det eneste som holdt meg fra å kollapse inn i min egen tomhet.
For det har vært prosjektet mitt, å unngå å kollapse inn i tomheten som har hersket under skallet. Det har vært slitsomt til tider. Veldig slitsomt. Som om jeg ikke har hatt ryggrad. Det sier seg selv at det er slitsomt å holde seg oppreist uten ryggrad.
Og jeg har lengtet, lengtet meg syk, etter noen som kunne se meg og godta meg og si at det er greit, alt er bra. Gi meg en ryggrad som kunne bli min egen. Jeg trodde Kona skulle gjøre det, jeg tenkte at selv om matchen ikke er fullkommen, så blir det nok bedre, hun vil nok se meg og godta meg og si at det er greit, alt er bra, før eller siden vil hun nok det. Men etter hvert gav jeg opp å vente. Kona har aldri vært interessert i å bygge ryggrad for meg.
Så i stedet har jeg sett meg om etter andre. Er det noen der ute som vil hjelpe en ryggesløs mann å få seg en ryggrad? Mer enn én gang har jeg truffet kvinner og tenkt at henne må det være, hun er det som skal se meg og godta meg og si at det er greit, alt er bra. All min lengsel har jeg projisert over på henne og skapt en drømmekvinne i hodet mitt, om hun bare kunne skjønne det selv, at hun er drømmekvinnen min som skal hjelpe meg med ryggraden min, kan hun ikke se det snart?
Siste offer for projeksjonene mine var Sjelefrenden, hun som skal gifte seg om noen få, små måneder og har helt andre ting å tenke på enn min manglende ryggrad. Nå holdt jeg meg på matta, men likevel: Stakkars Sjelefrenden. Å bli utsatt for noens projeksjoner er ikke bare-bare!
Dette er det jeg har lært:
(a) Som Jos@Jes — for tiden i kamp med akutt lymfatisk leukemi — så krystallklart sier: Ingen andre enn jeg selv kan skaffe meg en ryggrad. Hun vet hva hun snakker om!
(b) Projeksjoner er ikke noe annet enn et fattig substitutt for å ta ansvar for egen utvikling. De er utrykk for et underbevisst ønske om at noen andre skal ta ansvar i stedet, om at et eller annet perfekt menneske der ute skal ordne opp i det jeg er for lat til å ordne opp i selv. Dessuten, hva i all verden skulle jeg ha å tilby noen jeg projiserer på, jeg ser jo ikke dem, bare meg selv og mine lengsler!
Disse innsiktene var først tunge å svelge, men har nå lagt seg mykt i mageregionen min. De hadde kanskje befunnet seg i hodetraktene en stund allerede, men det teller ikke, det er først når de legger seg i magefølelsen at de går fra teori og tankespinn til noe man tror på og handler etter.
Jeg kjenner meg på mange måte som nyfødt. Jeg har pirket i skallet og utfordret den sugende tomheten jeg har hatt i meg, og jeg har landet. Jeg er nyfødt og kjenner meg liten og stor på samme tid. Jeg har mye å lære. Krabbe. Gå. Løpe. Én ting om gangen. Men det kommer, det er jeg sikker på. Og jeg har en ryggrad. Den er kort, men den rekker fra halebeinet til nakkehvirvlene mine. Jeg er nyfødt og liten, men jeg er hel. For første gang i mitt liv kjenner jeg meg hel.
KUDOS: Det er i all hovedsak takket være én av dere der ute at jeg har klart å ta det første skrittet ut av bakevjen jeg har vært i. Du vet hvem du er. Stor takk til deg!
Frøken Shankly sa,
1. juli 2009 kl. 19.26
Velkommen til verden Mannen.
Det var på tide
viz sa,
1. juli 2009 kl. 22.21
Dette var god lesning..
Jeg tror virkelig du er ved sakens kjerne!
Les innlegget mitt på “De medvirkende: Kona” på nytt – med dette du har skrevet i bakhodet, og jeg tror du vil forstå hva jeg egentlig mente
All ære til deg, for selvinnsikt og et ønske om å lære deg selv å kjenne.. Prosessen før en kommer dit du er nå – er en tung og humpete vei, hvor mange velger å “stoppe” når de blir slitne event. ikke å ønsker å “se” det som er fremme i horisonten…
Du har imidlertid kommet deg igjennom.
Det kreves “noe” ryggrad for å være såpass modig!
ritara sa,
1. juli 2009 kl. 22.26
interessant å følge deg. Og støtter tankegangen om at selvtillit (og ryggrad) må bygges innenfra, og at å overlate det til andre kan være et skummelt prosjekt..
Men jeg vet ikke helt om jeg forstår helt hva du mener? Er manglende ryggrad det samme som manglende selvtillit i bunn og grunn?
Det jeg også stusser over er at du henviser til at du har hatt denne følelsen fra voksen alder. For meg henger en trygghet (eller ryggrad) sammen med et støpt fundament allerede fra barndommen. Og min hypotese ville være at den som mangler bekreftelse fra tidlig alder, lettere vil vakle i voksen alder..
Er jeg helt på jordet?
Kate sa,
2. juli 2009 kl. 00.35
Smiler litt for mes selv når jeg leser dette. . Har en fortid med mange masker og ingen trygghet i meg selv. Med smil på lur og et positivt oppsyn kommer man faktisk ganske langt uten å gi noe av seg selv. Men selvfølelsen er ikke spesielt høy. Glad for å lese at du tar tak og prøver å finne igjen ryggraden. Det tar tid og innsikt og ikke minst villighet! Ønsker deg lykke til! Du finner din vei vet du
Mvh Kate
Kate sa,
2. juli 2009 kl. 00.36
Ps. Legger deg til lista mi og følgermed deg:)
Celine - sjefsengel sa,
2. juli 2009 kl. 10.25
Klart noen snart vil elske din ryggrader slik du elsker den:-)
Puster lettet ut – og håper og tror du har kansellert både flybillett og lagt vekk cleenexen for å tørke egne tårer over andres lykke…
Vi engler stryker fjærene over din ømme og samtidig noe ustabile ryggrad og ønsker deg all mulig lykke til med voksesmertene og gleden over å ha blitt stor nok i deg selv.
Embla sa,
2. juli 2009 kl. 11.06
Velkommen – vi går noe av den samme veien
og jeg har visst at sjelefrenden var ei livbøye du klamra deg til – men du selv måtte innse det. Hva ville det hjelpe å si det, om du har bestemt at hun er din drømmekvinne, som du sier..
Lykke til, jeg følger deg fortsatt!
Jeg også må finne verdi i og ha tro på meg selv!
Å ha blikket rettet utover, å røske opp i det utvendige, endrer bare litt og nettopp på utsiden .. det er først når vi er villige til å se inn i oss selv, ta tak og gjøre endringer at de virkelig vil skje. Jeg skulle gjerne ha vært til hjep, og håper til en viss grad å ha vært det … vi har en spennende tid forran oss, både du og jeg!
Varm og stor klem fra meg
Inger sa,
2. juli 2009 kl. 16.42
Nå er du på rett spor! Forskjellen er som mellom kunstige og ekte blomster. Dyktig som du er, så klarte du å konstruere en tilsynelatende vellykket kunstig blomst. Men den var innvendig tom, uten eget liv. Nå satser du på den lille livsspiren i deg selv. Den vil etterhvert vokse frem og bli trygg og sterk, og du blir et helt,levende menneske. Livskreftene i oss ligger latente hele tiden. Vi må bare slippe dem til.
Jorunn sa,
3. juli 2009 kl. 08.53
Dæven å klok du er
mannunderveis sa,
4. juli 2009 kl. 07.29
@Frøken Shankly: Takk! Du har vært her lenge, skjønner jeg!
@viz: Jeg forstår kommentaren din bedre nå, ja! Ja, noe ryggrad har jeg vel. Jeg har et sterkt ønske om å vokse som menneske, å kunne sitte som gammel mann og se tilbake og vite at jeg gjorde så godt jeg kunne.
@ritara: Med ryggrad mener jeg først og fremst selvfølelse, hvor stor man kjenner seg inni seg. Jeg har alltid kjent meg veldig liten inni meg. Du har helt rett i at selvfølelsen bygges mens man er barn. Men det er først når man er voksen at man reflekterer over den, er seg bevisst hvor god eller dårlig den er. Så nei, du er ikke på jordet!
@Kate: Ja, jeg vil, ihvertfall! Det er jo det første steget. Så gjelder det å ikke mygge ut når det butter imot underveis. Takk for lykkeønskninger!
@Celine: Takk for alle gode ønsker! Og ja, jeg har kansellert flybilletten!
@Embla: Takk — jeg har også skjønt at vi går gjennom noe av det samme. Jeg måtte selv innse at Sjelefrenden var en livbøye, som du sier, men for at jeg selv skulle se det, måtte noen si det til meg. Det var det som var utslagsgivende. Næ-hæi! prøvde jeg å imøtegå påstanden med, men det holdt ikke vann, og da kom innsikten. Du har absolutt vært til hjelp, dine innsiktsfulle kommentarer og gode ønsker har bidratt til å sparke og lirke meg framover! God sommerklem tilbake!
@Inger: Godt bilde! Jeg kan ikke utstå plastblomster, så satser på å gro noen ekte røtter og knopper i stedet, ja!
@Jorunn: Hehe! Takk skal du ha! Og velkommen hit!
ritara sa,
8. juli 2009 kl. 11.37
Men kjære deg. Du har da ingen grunn til å føle dårlig om deg selv. Absolutt ingen, what-so-ever. (Rather the contrary!)..
Fortsatt god sommer til deg!
mannunderveis sa,
14. juli 2009 kl. 14.43
Det er ikke alltid det er en sammenheng mellom hva man har grunn til å føle, og hva man faktisk føler! Men takk, lell!