Roxy forsvant her i går ettermiddag. Hun har vært ute på dagtid i et par uker nå. Litt avhengig av været har hun pleid å ville ut idet vi tobeinte våkner til liv om morgenen, og om hun ikke har vært i nærheten eller ikke har villet inn når vi skal av gårde, har vi latt henne være ute. Hun har kommet pilende når vi kommer hjem.
Men i går kom hun aldri pilende, forteller Kona. Det ble ettermiddag og det ble kveld og det ble mørkt, men Roxy var og ble borte. Hun har nesten ikke sovet i natt, forteller Kona, hun var oppe titt og ofte og åpnet ytterdør og terrassedør og ropte og plystret, men ingen Roxy viste seg.
Dette er i utgangspunktet Konas uke, men en lenge planlagt jobbreise kunne ikke flyttes på, og derfor er jeg her hos barna nå. Jeg kjenner meg skjør om dagen, som om verden rundt meg holder på å gå i stykker og truer med å ta meg med seg i fallet. Men når det gjaldt Roxy, hentet jeg fram kattekjenneren i meg overfor Kona, han som en gang i tiden vokste opp med gamle Oskar. Jeg sa at hun kommer nok tilbake igjen, katter gjør alltid det. Og slik kjente jeg det også. Jeg var ikke veldig engstelig.
For i hodet mitt ville hun komme pilende idet jeg kom hjem. Men hun gjorde ikke det. Og da kjente jeg med ett at alt var forferdelig feil. For skulle hun ikke være ankeret vårt, lille Roxy? Det øsregnet og jeg var allerede ganske våt, men jeg la ut på vandring i nabolaget, ropte og plystret, spurte dem jeg støtte på om de hadde sett en liten svart-og-hvit kattunge, fikk høre at hun hadde vært og hilst på hos noen et stykke unna i går, la igjen telefonnummeret mitt der, lette videre, traff noen andre som også hadde sett henne i går, la igjen telefonnummeret der også, traff på tenåringsjenta fra nabohuset som kunne fortelle at hun hadde sett Roxy ved skolen i dag morges, så jeg gikk dit og lette, men måtte til slutt vende tomhendt hjem.
Jeg hentet Minstejenta og Eldstemann kom hjem fra skolen og vi spiste middag, og så ringte det på døra og der stod tenåringsjenta med Roxy på armen, og verden hang med ett litt mer sammen igjen. Hun hadde gått tur med hunden sin som hadde fått teften av Roxy under en busk langs en gangvei ved skolen, og hun hadde klart å snappe henne opp og bære henne hit. Hun var våt og skitten og pjuskete og sulten og trøtt, men ellers i god behold.
Jeg ringte Kona, og hun lo av lettelse da jeg fortalte hvordan Roxy var kommet til rette igjen. Jeg lo med henne, og i noen få minutter var vi oss igjen. I noen få, små minutter støttet vi oss igjen til hverandre, vi som stod hverandre last og brast når det buttet imot, men som ikke takler den enkle, relativt problemfrie hverdagen som er livet vårt nå.
