Last og brast

Roxy forsvant her i går ettermiddag. Hun har vært ute på dagtid i et par uker nå. Litt avhengig av været har hun pleid å ville ut idet vi tobeinte våkner til liv om morgenen, og om hun ikke har vært i nærheten eller ikke har villet inn når vi skal av gårde, har vi latt henne være ute. Hun har kommet pilende når vi kommer hjem.

Men i går kom hun aldri pilende, forteller Kona. Det ble ettermiddag og det ble kveld og det ble mørkt, men Roxy var og ble borte. Hun har nesten ikke sovet i natt, forteller Kona, hun var oppe titt og ofte og åpnet ytterdør og terrassedør og ropte og plystret, men ingen Roxy viste seg.

Dette er i utgangspunktet Konas uke, men en lenge planlagt jobbreise kunne ikke flyttes på, og derfor er jeg her hos barna nå. Jeg kjenner meg skjør om dagen, som om verden rundt meg holder på å gå i stykker og truer med å ta meg med seg i fallet. Men når det gjaldt Roxy, hentet jeg fram kattekjenneren i meg overfor Kona, han som en gang i tiden vokste opp med gamle Oskar. Jeg sa at hun kommer nok tilbake igjen, katter gjør alltid det. Og slik kjente jeg det også. Jeg var ikke veldig engstelig.

For i hodet mitt ville hun komme pilende idet jeg kom hjem. Men hun gjorde ikke det. Og da kjente jeg med ett at alt var forferdelig feil. For skulle hun ikke være ankeret vårt, lille Roxy? Det øsregnet og jeg var allerede ganske våt, men jeg la ut på vandring i nabolaget, ropte og plystret, spurte dem jeg støtte på om de hadde sett en liten svart-og-hvit kattunge, fikk høre at hun hadde vært og hilst på hos noen et stykke unna i går, la igjen telefonnummeret mitt der, lette videre, traff noen andre som også hadde sett henne i går, la igjen telefonnummeret der også, traff på tenåringsjenta fra nabohuset som kunne fortelle at hun hadde sett Roxy ved skolen i dag morges, så jeg gikk dit og lette, men måtte til slutt vende tomhendt hjem.

Jeg hentet Minstejenta og Eldstemann kom hjem fra skolen og vi spiste middag, og så ringte det på døra og der stod tenåringsjenta med Roxy på armen, og verden hang med ett litt mer sammen igjen. Hun hadde gått tur med hunden sin som hadde fått teften av Roxy under en busk langs en gangvei ved skolen, og hun hadde klart å snappe henne opp og bære henne hit. Hun var våt og skitten og pjuskete og sulten og trøtt, men ellers i god behold.

IMAGE_585

Jeg ringte Kona, og hun lo av lettelse da jeg fortalte hvordan Roxy var kommet til rette igjen. Jeg lo med henne, og i noen få minutter var vi oss igjen. I noen få, små minutter støttet vi oss igjen til hverandre, vi som stod hverandre last og brast når det buttet imot, men som ikke takler den enkle, relativt problemfrie hverdagen som er livet vårt nå.

Undertone

Det er så mye tid. En hel himmel mellom morgen og kveld. Ingenting som gjøres.

Jeg går ut. Solen skinner og det blåser. Luften er klar og skarp og bærer bud om høst. Skrittene mine er langsomme og uten retning. Jeg lander på en benk i en park. Det er fortsatt stille i meg. Helt stille, over en murrende undertone av vemod. Jeg kunne sittet hele dagen på den benken, men en sky legger seg foran solen og luften har hastverk og slår mot meg meg og er litt for skarp og jeg begynner å småfryse, så jeg legger kursen hit.

Til Nabopuben, den som har overtatt lokalet til stamfrisøren min fra min den gang vi bodde rett nedi gata her, Kona og jeg.

Det finnes få ordentlige puber her i byen. Med det mener jeg puber som kan måle seg med dem på den andre siden av Nordsjøen: Et ujålete, innbydende lokale, rolig, avslappet stemning, vennlig betjening, anstendig mat og et bredt ølutvalg. Men Nabopuben kvalifiserer! Jeg spiser en sen frokost og tar etter hvert en tidlig ettermiddags-Guinness.

Og så er det nettilgang her. Først på onsdag får vi internett i leiligheten, så det er ikke første gang jeg blogger herfra. Det blir nok ikke siste gang, heller, internett hjemme eller ei!

Nabopuben

En snurrig tilfeldighet

Halv åtte lørdag morgen. Det har sluttet å regne, det flommende styrtregnet som lå under drømmene mine i natt, er over. Og jeg er våken. Det er slutt på den tiden da jeg kunne sove til langt på dag.

Jeg ligger lenge og kjenner etter hvordan jeg har det. Jeg kjenner egentlig veldig lite. Jeg er, her i sengen, på soverommet, i leiligheten, i byen. Det er stille, rundt meg og i meg. En liten kjerne av vemod, kanskje. Jeg tenker på barna og lørdagsmorgenen hjemme. Er glad jeg ikke er der, midt i kaoset, samtidig som jeg vet at barna får sin mors udelte oppmerksomhet, og jeg er glad.

Jeg står opp, dusjer, kler meg. Det er knapt spor etter mennesker i leiligheten. Jeg rakk ikke å handle i går, så kjøleskapet er nærmest tomt. Jeg brygger meg en espresso på espressomaskinen som har fulgt oss trofast i så mange år og som nå har fått plass på kjøkkenbenken i leiligheten. Spor, der. Strømledningen til PCen som ligger i en kveil under kjøkkenbordet. Ting. Sjelløse. Et utellelig antall atomer som i en forsvinnende liten, nærmest ikke-eksisterende brøkdel av sin eksistens lager kaffe og formidler overskuddselektroner til transistorer, en snurrig tilfeldighet i kosmisk sammenheng.

I sluket i dusjen ligger det spredte kruseduller av hår. Kjønnshår. Mine svarte, og noen av Konas røde. Jeg kjenner en lett undring. Har hun latt det gro til nedentil siden sist? En mild varme strømmer gjennom kroppen. Hun fortjener det beste av det beste, Kona mi. Jeg håper hun finner det.

Jeg tar litt toalettpapir og sveiper opp kjønnshårene, mine og hennes, og hiver dem i do, trekker ned.

Framover

Da var pappauken over og jeg er tilbake i leiligheten. Det har vært en fantastisk uke, jeg har nytt hver time av samværet med barna.

Og jeg har skjønt noe: At når jeg tidligere har gledet meg til å være alene når Kona har hatt barna en vinterferie eller en sommerferieuke mens jeg har jobbet, så er det ikke barnefri jeg har gledet meg til, men konefri!

Det er riktig, det her. Jeg kjenner at jeg kommer til å finne meg selv, og ikke minst at barna kommer til å finne en ny far. En gladere, nærere og mer tilstedeværende far, en far som ikke går rundt amper og tvikroket av stresset og den konstante alarmberedskapen som Konas storm uvilkårlig fører med seg.

Det kan bare gå én vei, dette her: Framover!

Symptom: Tilsvar

Dette er et tilsvar til kommentarene jeg fikk på gårsdagens innlegg.

«Gjør din plikt, krev din rett,» het det i et valgkampslagord for en mannsalder siden. Er ikke plikten limet som holder samfunnet sammen og hindrer at det faller fra hverandre i rent anarki?

Det konkrete eksemplet som kom opp i samtalen med naboen, var min gamle far, som har tappet meg for krefter i alle år og som jeg har et meget anstrengt forhold til i dag, men som er over åtti og ikke lenger like sprek som han var. Om jeg ville stått opp tidlig om morgenen for å måke snø hos ham før morgenkaoset begynner her hjemme? Om jeg ville laget middag til ham når han ikke lenger er i stand til det selv? Om jeg ville besøkt ham, selv om samvær med ham fortsatt suger meg tom for krefter?

For det ville jeg. Ja, ja og ja. Mens hun mente at om jeg så på det som en ren plikt som ikke gav meg noe direkte, så ville jeg vært i min fulle rett om jeg lot det være. Men jeg vet at jeg ikke hadde kunnet se meg i speilet om jeg lot min gamle far seile sin egen sjø. Det handler om anstendighet, rett og slett! Medmenneskelighet, tross alt som måtte være av gammelt grums. Plikt er bare et annet ord for anstendighet og medmenneskelighet.

Dernest: Om vi er i vår fulle rett til å kjenne oss krenket og antastet av en person som vinker til oss, så er vi i praksis i vår fulle rett til å kjenne oss krenket og antastet av hva som helst. Jo, følelsen av krenkelse kan være reell nok, men om jeg hadde vært vedkommende som vinket og som svar fikk steiner kastet etter meg, kan det hende jeg hadde snudd på hælen og tatt en alvorsprat med vedkommende. For en følelse av krenkelse innebærer ikke nødvendigvis en reell krenkelse. Og det må vedkommende være åpen for, vi må alle være åpne for at virkelighetsoppfatningen vår ikke henger på greip, for ellers gis vi monopol på sannheten, en sannhet som dem omkring oss da er prisgitt og må gå på tå rundt.

Kvinnen som ønsket hun hadde kastet stein etter han som vinket, var ikke mye lydhør for mine innvendinger mot hennes virkelighetsoppfatning. Tvert imot. Tanken på hvordan reaksjonen hennes ville vært om det hadde vært hun som løp etter toget og jeg stoppet for å tilby skyss, skremmer meg. Og om da hennes følelse av krenkelse ville vært berettiget, var ikke da mitt ønske om å unngå å bli gjenstand for den minste lille mistanke om det verste en mann kan gjøre mot en kvinne, like berettiget?

Vi er i ferd med å skape oss et samfunn der hver og én av oss ris av frykt, for oss selv, for våre barn, for våre nærmeste, og ikke minst for vår beskyttede, relativt sett problemfrie tilværelse. Vi er i ferd med å sette opp høye murer rundt oss selv, murer vi gjemmer oss bak med frykten vår, murer som gjør at vi ikke behøver å bry oss om de navnløse omkring oss, og når en fremmed bryr seg om oss, blir vi skremt og kjenner oss krenket.

For den største skam et menneske kan kjenne i vår del av verden, er skammen over å ikke klare seg selv. Det burde ikke være slik, og det finnes selvfølgelig lommer av mennesker som er seg dette bevisst og prøver å tenke og handle annerledes, men det er like fullt slik samfunnet vårt er i ferd med å bli. Jeg ser symptomene overalt.

Symptom

En nabo mener at plikt er tappende og nedbrytende og
umoderne. Du må gjerne hjelpe din neste om det gir
deg noe, men du skal ikke
gjøre det av plikt.

 

En ung kvinne føler seg antastet av en mann som
vinker til henne. Hun hevder at det er fordi jeg er
mann
at jeg ikke forstår hvorfor
hun kjenner seg krenket.

 

I morges vurderte jeg, men lot være å tilby skyss til en
ung kvinne som løp for å rekke toget jeg også
skulle med og som gikk om
tre minutter.

(Hun rakk ikke toget.)

Søkeordspoesi I

I resist anything
dvelende blikk
dress på jobb
… forsikring

Hva er vennskap
bare en mann
naturlig tynn
… kan det forklares?

Tales skriblerier
prolog om vennskap
intimbarbering
… tross alt engelsk

Svigermor var naken og kåt
livs store kjærlighet
hverandres store kjærlighet
… ikke til å le

Høst
blås liv i forholdet
lek med ild
… jeg er sterkere enn mannen

Tåke

Etter en idé av Suziluz
videreført av Jakob
og May B

Usagt

     En skygge synker ned i setet ved siden av meg. «Hallaien!» hører jeg og suges ut av Bombays mafiaverden og tilbake til her og nå.
     Det er en gammel studiekamerat. Jeg treffer ham på bussen innimellom. Han var også på festen der jeg traff Kona, det var han som i en tidlig morgentime sa til henne, der hun satt i armkroken min, at: «Av alle de single mennene du kunne endt opp med her i kveld, er han underveis den beste!»
     Han kunne vært en en god venn, men det har ikke falt seg slik. Jeg ser ham stort sett bare i forbifarten, på bussen, som regel med ukers mellomrom.
     «Goddag, goddag!» svarer jeg og pakker Greg Roberts’ Shantaram ned i jobbsekken, i rommet der det tidligere lå en juleinnpakket CD med Bugge Wesseltoft sammen med et lite, sølvfarget kort uten påskrift.
     «Nå, hvordan står det til med den karen?» spør han.
     Jeg nøler. «Tja, hvordan står det til…?» spør jeg retorisk tilbake og kjenner at sannheten rører på seg, den vil gjerne ut. Jeg ler usikkert. Jeg vet at om jeg senker guarden og forteller hvordan det faktisk står til, så er den ute i hele vennekretsen i løpet av noen dager. Sannheten. «Nei, …» sier jeg og nøler et sekund til.
     «På vei på jobb, kanskje?» spør han like retorisk, og øyeblikket er over.
     «Ja, jeg tenkte jo jeg skulle ta en tur. Det er mandag, er det ikke?»
     «Jo, er visst det. Virkeligheten kommer brått på!»
     «Jaså? Akkurat tilbake fra ferie?»
     «Nei, har vel vært tilbake på jobb i en tre ukers tid nå.»
     Jeg tenker etter, regner uker i hodet. «Ja, jaggu, det har jeg også! Trodde det bare var to. Som tiden flyr! Snart jul…»
     «Ja, ikke sant!»
     «Hvordan var ferien, da? Sol og sommer?»

Hjerte

Sporene dine er overalt her hjemme, Kona mi. Dette er ditt hjem. Og nå som du ikke er her, ser jeg deg. Endelig ser jeg deg. For i sporene dine ser jeg hjertet ditt. Det store, varme, inkluderende hjertet ditt.

Jeg elsker deg for hjertet ditt, Kona mi.

Hvorfor kunne vi ikke bare levd slik, hjerte mot hjerte? Uten å gå i beina på hverandre med all hverdagsstaffasjen vår?

Jeg vet at det ikke går.

Men det hadde vært fint. Du, så fint det hadde vært!

Dur og moll

Det går i dur og moll her i dag.

Jeg er hjemme, sammen med barna, uten Kona. Ikke lenger skal hun sette agendaen og jeg pile rundt for å gjøre henne til lags. Nå er agendaen min og jeg kjenner meg bemektiget. Nå er det jeg som har hendene på rattet i livet mitt!

Men kjæreste Kona mi: Om dette er det rette, hva var de for, alle årene vi hadde sammen? Jo, vi fikk to vidunderlige barn sammen, men ut over det? Du var mitt alt — var det bare tomt, dette mitt alt som du var?

En illusjon?

Ingenting?

« Older entries