Liebe Julia

Jeg gikk gjennom gamle papirer i dag og kom over kladden til et brev jeg skrev en sommer for over femten år siden. Jeg tilbragte noen uker i Frankrike og traff en ung kvinne fra Wien som jeg falt for, og som falt for meg. Vi hadde kun noen få dager sammen, og jeg skrev brevet etter at hun var reist. Det sier ganske mye om hvem jeg var da, og nok til dels er fortsatt:

Liebe Julia!
     Es ist Samstag und du bist irgendwo zwischen Frankreich und Wien unterwegs. Ich hoffe, daß die Fahrt bisher gut gegangen ist, und daß du gut nach Hause kommst.
     Im Norwegischen gibt es einen Begriff, der sich “der Tag danach” nennt. Normalerweise heißt das, daß man Kater hat. Ich habe aber keinen Kater, sondern ist mir die hiesige Welt um einen mir lieb gewordenen Menschen ärmer geworden. Im Moment kann ich mir die kommenden Tage nicht ganz vorstellen, wenn du nicht hier sein wirst. Ich habe das Gefühl, daß in mir alles zum Stillstand gekommen ist, und daß alles was übrigs bleibt, ist eine große Leere. Es ist aber nicht eine neue Leere — ich kenne sie schon gut.
     Gestern war ich, wie du weißt, mit Thomas beim Puy du Fou. Es war wirklich eine, suzusagen, unvorstellbare Vorstellung, trotz des Nebels und des Regens. Nie in meinem Leben habe ich was ähnliches gesehen. Wir mußten aber zwei bis drei Stunden warten, bis es anfing, während derer wir uns sehr gut unterhalten haben. Das heißt, Thomas hat meistens gesprochen, und ich habe meistens zugehört. Zum Teil weil mir gestern das Deutschsprechen nicht einfach fiel (das ändert sich vom einen Tag bis nächsten — recht frustrierend ist es), aber auch weil er ein sehr offener Mensch ist, was ich nie gewesen bin. Jedenfalls, er hat viel über sein Verhältnis zu seiner Spanierin gesprochen. Als er angefangen hat, sich um sie zu bewerben, hat er mir bei einer Gelegenheit gesagt, daß man das alles nicht zu ernst nehmen dürfe. Und genau das glaube ich auch mein Problem ist — ich nehme immer alles zu ernst. Ich bin so lange auf der Suche nach einer ständigen Freundin gewesen, daß ich, jedesmal ich eine Frau kennenlerne, die mir in irgendeiner Weise gut gefällt, in ihr eine mögliche, künftige Freundin sehe. Ich habe dir einst gesagt, daß ich sehr unsicher gewesen bin, und daß ich fast nie gewagt habe, mich um ein Mädchen zu bewerben. Meine Angst, daß ich abgewiesen werden kann, ist zu stark gewesen, und zum Teil ist sie es immer noch. Die wenigen Male ich eine “Freundin” gehabt habe, ist es dadurch zustande gekommen, daß wir uns gegenseitig angenähert haben. Wie es mit uns der Fall war. (Ich schreibe “Freundin”, weil sie nicht richtige Freundinnen gewesen sind. Teils sind wir nicht lange genug zusammen, teils zu unterschiedlich gewesen.) Wenn ich es merke, daß es nur in mir ist, daß die Funken springen, tue ich nichts, um auch in ihr die Funken zu erwecken, sondern lösche ich die meinen. Dadurch kann ich mit ihr normal umgehen, ohne etwas zu risikieren, und ohne daß es mir weh tut.
     Mit uns was der Fall anders, weil wir uns gegenseitig gemocht haben. Und nicht nur haben wir uns gemocht — wir haben uns auch gut verstanden. Mir geschieht sowas nur jedes Schaltjahr, wie man bei uns sagt, und mir hat es deswegen besonders weh getan, weil ich es wußte, das es für uns keinen Sinn hätte haben können, unseren Empfindungen zu folgen, und für mich, mich in dich zu verlieben. Zugestanden, es gab einen oder zwei Tage, während derer ich der Möglichkeit offen stand, mir in Wien eine Arbeit zu suchen, obwohl es mir die ganze Zeit klar war, daß dies eine sehr große, wahrscheinlich zu große, Gefahr mit sich führen würde. Dies war vor einer Woche, bei der Düne. Egal was mit uns passiert, ob wir uns wieder treffen oder nicht — meine Erinnerungen von unserem Ausflug werden immer mit dir verknüpft bleiben. Und es sind wahrhaft schöne Erinnerungen!
     Jedenfalls, danach wurde ich “nachdenklich”. Es ist wirklich wahr — ich denke viel zu viel nach. Meine Schwester hat einst darüber gesagt, daß ich mich “zu Tode verstehe”. Wahrscheinlich hat sie recht. Ich habe meine “nachdenklichen Tage” dazu gebraucht, meinen Gefühlen wieder Herr zu werden; die Funken in mir zu löschen. Das schlimme daran, ist daß ich es wirklich tun kann, und daß ich es auch tue. Und dabei werde ich immer wehmütig, weil ich in eine Welt zurückkehre, die ich zwar gut kenne und der ich Herr bin, aber in der es nur mich gibt. In dieser Welt bin ich heute wieder aufgewacht, und sie ist mir als eine große Leere vorgekommen, weil das es ist, was sie ist. Mir tut es jetzt weh, zum einen weil ich mich von einem Menschen verabschiedet habe, den ich sehr gerne hatte; zum zweiten weil jener Mensch mir einen Einblick in eine mögliche und mir offene, nähmlich die wirkliche, Welt gegeben hat; zum dritten weil es mir allzu klar ist, daß ich dieser Welt, der Welt der Liebe, nich gewachsen bin, daß ich ihr wieder entflohen habe; und zum letzten, weil ich es auch dieses Mal nicht wagte, etwas daran zu änderen, und weil ich weiß, daß dies alles mir in einigen Tagen nicht mehr weh tun wird, daß ich in meiner kleinen Scheinwelt wieder zufrieden sein werde. Von Zeit zu Zeit wird es mir vorübergehend wieder klar werden, daß ich nur ein halbes Leben führe, aber im Ganzen werde ich es vergessen haben. So wehre ich mich gegen verletzt zu werden.
     Vielleicht habe ich jetzt zu viel gesagt. Ich hatte aber Bedarf darauf, einige meiner Gedanken loszuwerden, und auch dir einiges davon zu sagen, worüber ich mit dir habe reden wollen.
     Wie gesagt, ich hoffe, daß du gut nach Hause gekommen bist. Ich hoffe auch, daß die Wahlen, die du jetzt in deinem Leben machst, die richtigen für dich sein werden. Kurz, ich wünsche dir aus meinem ganzen Herzen Alles Gute! Wisse, daß du noch einige Zeit in meinen Gedanken sein wirst!

..ein Mann

PS! Als wir uns verabschiedeten gestern, hast du es sicher bemerkt, daß ich total verwirrt war. Mit anderen Worten ist das zu sagen, daß ich nach allem nicht ganz meinen Gefühlen Herr bin.

Feilskjær: Lunch

Jeg har postet et nytt fragment i «Feilskjær»-serien til skisseblokken: Lunch

Dagen derpå

photo

Strengeleik

I en periode på våren i niende klasse på ungdomsskolen ble det i storefri satt ut høyttalere i et par vinduer i femte etasje. Disco! En av sangene jeg husker, ble breket av sauer — samplet slik at de traff tonen og vekket allmenn forlystelse blant elevene. En annen var David Bowies «Putting out Fire», i originalversjon fra filmen «Cat People».

Dette var mitt første møte med Bowie. Jeg ble oppriktig imponert av den myndige stemmeprakten som rikosjetterte mellom de høye veggene som omkranset skolegården. Så imponert at jeg gikk til innkjøp av filmmusikken.

Det skjedde allerede da ekspeditøren viste meg platecoveret og spurte om det var den jeg mente. Nastassja Kinski med katteøynene traff sekstenåringen som var meg som en knyttneve. Jeg gikk hjem i en kriblende, forbudt rus og låste meg inne på rommet. Jeg var så godt som ukysset, og Kinskis ansikt og bare skuldre skrek til meg på et språk som var helt nytt for meg og utløste en knapt kontrollerbar hormonstorm. Jeg satt med platecoveret i fanget og forstod knapt hva som foregikk.

Jeg hadde et par utrevne midtsidepiker fra datidens Alle Menn stukket bort på hemmelig sted. En ungpike som satt toppløs på en strand. En annen som lå delvis avkledd i en blomstereng. Men dette var noe helt annet. Det var som om blikket hennes var henvendt til meg, men jeg var totalt i villrede om hvordan jeg skulle besvart et slikt blikk.

Jeg hørte gjennom platen mens jeg holdt Nastassja Kinski på fanget. Bowie runget gjennom hodetelefonene som forventet, men Giorgio Moroders noe tafatte synthstemninger gjorde bare delvis inntrykk. Etterpå plasserte jeg platen i platestativet jeg hadde laget av kryssfinér i sløyden og lurte på om den kunne stå der, om jeg ikke burde gjemme den bort sammen med midtsidepikene så ikke uvedkommende skulle finne den. For coveret kunne umulig være helt gangbart når det spilte så heftig på strenger jeg til da ikke hadde vært klar over at jeg hadde?

Men nå?

Så ung hun var, tenker jeg. Nesten som et barn. Urørt av livet. Katteøynene ser kunstige ut, tenker jeg videre. Hormonstormen fra den gang er redusert til et minne. Og jeg undres.

Instinkter

Eldstemann har fått med seg at dyr stort sett styres av instinkter. Innimellom spør han om vi mennesker også har instinkter. Joda, svarer jeg, og nevner kanskje spedbarns ammerefleks og blunkerefleksen og fluktreaksjon som eksempler. Og at man forelsker seg. Men det finnes flere.

Begjær. Utløst av renskårne linjer hos det annet kjønn:

linjer

Men er det instinkter som ligger under min forkjærlighet for blondeundertøy?

The Collection of Marie-Claire

Jeg må en sving til innom Daniel Lanois. Han er opprinnelig fra Québec — franskkanadier, som vi gjerne sier på våre kanter — og noen av tekstene hans vever tråder på kryss og tvers mellom engelsk og québécois, den lokale varianten av fransk som er langsom og dvelende og spraker med uventede diftonger og besnærende melodiføring.

Som denne, «The Collection of Marie-Claire», en bluesaktig sak fra 1993 som forteller en mangebunnet og foruroligende tvetydig historie om en fattig arbeidskar fra de dype, québecske skogene som henter hjem sitt hjertes utkårede:

Jeg gjengir sangteksten uoversatt, fordi mye av min fascinasjon for akkurat denne sangen ligger i vekslingen mellom språkene og i ekkoet av dype skoger og hardfrosne vintre som québécois på mange måter er:

      Marie-Claire, j’ai marché toute la soirée
      Ton portrait toujours près de mon cœur
      Je veux te dire que je t’ai rêvée tout l’été
      Marie-Claire, s’il te plaît, n’aie pas peur

      I bought you some colours to paint with
      On the nights when it’s cold outside
      And I’ll shoot that blue-eyed son of a bitch
      ’Cause it’s me who’ll have you for his bride

      Marie-Claire, it’s no good la vie d’une danseuse
      Tous les yeux, they’re on you, I can’t stand
      Don’t you know that you are my amoureuse
      Marie Claire, let them all be damned

      My hands have bled to the bone
      I brought you a drawing to see
      Of the cabin made of sticks and stones
      And there you will learn to love me

      Marie-Claire, j’ai salé beaucoup d’poissons
      Et les bois du Nord maintenant sont tranquilles
      Je te promets de ne pas boire la boisson
      Oublie-le, Montréal, la vieille ville

      As I lay you there on the backseat
      All in white there, dans mon char
      Take your time Marie Claire and sleep
      ’Cause I’m bringing you to Labrador

Dedication and commitment

Kom over dette overraskende informative og dyptpløyende portrettintervjuet med en av mine absolutte favorittartister, Daniel Lanois:

Søndagsundring

«Hvor lenge er det til jul?» spurte Minstejenta. «Til jul er det tre måneder til,» svarte jeg, og hørte ekkoet av ordene mine i hodet. Til jul er det tre måneder til.

En liten stemme inni meg sa feil!, men den høyeste stemmen var fascinert og drog paralleller til andre språk og tenkte at det er et relativt nytt fenomen å tenke over hvorvidt det vi sier, er feil eller riktig.

«Pass auf dich auf!» sier tyskerne når de mener pass på deg selv. Det er helt korrekt tysk, men ordrett sier de jo pass på deg på. Den første som sa dette, ofret nok ikke en tanke på hvorvidt det var korrekt eller ei. Heller ikke de som plukket det opp og gjorde det utbredt.

Franskmennene kan også ha en forkjærlighet for smør på flesk. «Qu’est-ce que c’est que ça?» spør de når de lurer på hva det der er. Ord for ord blir dette hva er det som det er som det der? En smule underlig, kanskje, om vi går det etter i sømmene, men det er helt gjengs fransk og forårsaker ikke mange hevede øyebryn der i gården.

Eldstemann bøyer konsekvent “dryppe” som “drapp” i fortid. Han er nok ikke den eneste i vennekretsen som gjør det.

Språk er forunderlige saker!

En kopp kaffe og dagens avis

Det er en slik dag som like gjerne kunne vært om våren. Løvet som rasler langs bakken kunne vært fjorårets. Draget i luften bærer bud om endring, men ikke i hvilken retning. I stedet for skarp ville vi sagt at luften var mild. Lyset hadde vært det samme. Men de rustnende løvkronene, de er nå og bare nå.

Det har vært en drepende hektisk uke og helgen er en langstrukken pustepause. Ingenting haster i dag. Barna har vært inn og ut. Jeg har vært perleassistent med strykeansvar. Noen overskap som skal festes oppunder taket på det nye soverommet, er nå i det minste båret inn dit. Jeg har strøket min nye iPhone 3GS medhårs og hørt den male som en katt. Jeg har gått med langsomme skritt til butikken og tilbake. Fyrt opp grillen og stekt hamburgere, kanskje for siste gang denne sesongen.

En nær samtale med Eldstemann. Han er opptatt av forurensning og har hørt om hydrogendrevne biler, og jeg forteller om hvor energikrevende det er å framstille hydrogen og om eksplosjonsfaren om man skulle kollidere med full hydrogentank. Jeg forteller om eksperimenter med knallgass i kjemitimene for mange år siden, og om hydrogenfusjon på solen. Om hva som vil skje når solen en gang går tom for hydrogen og begynner å brenne helium. At den kommer til å ese ut og antakelig sluke Jorden mens heliumet fusjonerer til karbon, livets byggestein. At de aller fleste tyngre atomene vi har i kroppene våre, er skapt i kjernereaksjoner i stjerner som ikke finnes lenger. At alt jernet vi omgir oss med, ble skapt i massive stjerner som eksploderte for milliarder av år siden. Han peker på jernlysestaken på bordet mellom oss og spør om det gjelder den også. Jeg svarer bekreftende og legger en hånd på brystet hans og gjentar at nesten alle atomene som han har i seg, er blitt til i stjerner som ikke finnes lenger.

Han ser på meg med strålende øyne og reiser seg og sier at nå vil han ut og leke, men først må jeg få en klem, og det får jeg, og jeg kjenner at en varm rose av tilfredshet og tilhørighet har slått rot i brystet. Jeg går inn til Minstejenta som sitter i badekaret. Hun lurer på hva vi har snakket om, og jeg gir henne en noe forenklet versjon, for hun har snappet opp noen ord og lurer på hva kroppen vår har med biler og brann å gjøre.

Mens barna løper til og fra, sitter jeg i solen på terrassen med en kopp kaffe og dagens avis.

Lys

Hjemme igjen. Barna.

Jeg kjenner jeg har færre ord enn jeg har hatt. De er kanskje ikke like ivrige etter å komme ut, heller.

Jeg har satt meg selv på vannvogna. Jeg er han underveis og jeg er en kommentar- og statistikk-junkie! Jeg skal prøve å være på som han underveis bare én gang i døgnet. Ut over det skal jeg bare være meg og la den andre hvile.

I dag. Eldstemanns lekseseanser kan være tåredryppende, bokstavelig talt. Mye indre motstand som må overvinnes. Men i dag. Minstejenta skulle begynne på turn midt i leksetiden, og han gikk med på å gjøre lekser alene mens jeg tok henne og den lille venninnen hennes bort til gymsalen på skolen der det hele skulle foregå.

Vanligvis må foreldrene vente utenfor, fikk jeg vite, men siden det var første gang for henne, fikk jeg være til stede. Det ble stadig flere. Til slutt 30-40 småjenter i rosa ballettantrekk. Overalt var de. En rosa sky. Instruktøren et sted i førtiårene. Fem-seks assisterende tenåringsjenter. Og én mann.

På et tidspunkt: Den rosa skyen hvirvlende i begeistrede sirkler langs veggene i gymsalen. Fra høyttalerne Øystein Sundes «Barkebilleboogie». Småjentenes ansikter som glitrende juveler hvert eneste ett. Pur glede i fri utfoldelse. Minner som bobler opp, av ufortynnet, barnlig glede. Solen som legger seg diagonalt over gulvet og den rosa skyen der. De små kroppene som glimtvis tar fyr når de farer gjennom lysstripen. Lyset som trekker inn i meg og løfter meg, og jeg husker at det finnes noe som heter lykke.

Og hjemme hadde Eldstemann gjort ferdig leksene og ropte gledesstrålende til meg fra toppen av et tre da han så meg.

« Older entries