30. november 2009 kl. 22.24 (Her og nå, Historien, Musikk)
Jeg har kjøpt piano. Digitalt, men like fullt. Da jeg hørte barna klunke løs mens jeg laget middag i går, gikk det opp for meg hvor lenge og hvor mye jeg har savnet å ha et piano i huset.
En gang i tiden spilte jeg, men det er et halvt liv siden. Men jeg har så smått begynt å småklunke igjen. Øve inn noen av stykkene jeg en gang spilte. Her og nå er det Scott Joplins «Maple Leaf Rag» som prøver å finne veien ut gjennom rustne fingre.
Du, så godt det er å ha tangenter under fingrene igjen!
29. november 2009 kl. 08.25 (Her og nå)
Jeg stod nesten helt framme ved scenen. Jeg ble dyttet hit og dit og med ett stod jeg nesten ved siden av henne, og det ble trangere og jeg havnet foran henne og hun ble presset mot meg og hånden hennes fant min, jeg tror det var hennes som fant min, hun holdt den mellom begge sine og jeg lente meg inn mot den myke varmen hennes, sank ned i den …
… og jeg snudde meg mot henne, og jeg så at det var Kona.
26. november 2009 kl. 23.17 (Ord)
Avgangshallen lå badet i solskinn. Det luktet solvarmt teppe. En smal skyggestripe trakk seg innover mot kortveggen der han hadde søkt tilflukt fra det hermetiske solskinnet, men knærne hadde fått ny føling med heten. Han studerte frontlinjen mellom lys og skygge som skar over lårene, og han syntes han kunne ane hvordan lyset millimeter for millimeter kapret nytt terreng. Han lente seg fram til han fikk solen i ansiktet og langt der ute så han horisonten og i et kort sekund fornemmet han jordrotasjonen og da svimlet det for ham og han lente seg tilbake.
Han trakk pusten dypt og slapp den langsomt ut gjennom sammenpressede lepper slik at kinnene bulte. Han så på klokken.
Her hadde livet plassert ham. Akkurat nå hadde livet plassert ham her.
25. november 2009 kl. 20.51 (Kreativitet)
Daniel Lanois snakker med Brian Eno om kreativitetens kilde. Fra Lanois’ dokumentarfilm «Here is what is».
24. november 2009 kl. 18.12 (Her og nå, Musikk)
Jeg burde jo skjønt det. Jeg er han underveis og jeg er en kommentar- og statistikkjunkie. Ikke før er et nytt innlegg postet, før jeg bedriver frenetisk statistikk- og mailsjekking. Må slutte med det. Lære av Petter.
23. november 2009 kl. 21.49 (Historien, Ord)
En blank sommerdag da han var tretten satt han bakerst i en solvarm buss og så gylne kornåkre og røde låvebygninger og dypgrønne skogholt fare forbi, men han dvelte ikke ved dem, for ved siden av ham satt den vakreste jenta han visste og de hadde vært og badet og han hadde stupt fra tremeteren når han så at hun så og hun hadde ledd mot ham og fulgt etter ham opp og dyttet ham utfor og neste gang hadde han dyttet henne, og nå var de på vei hjem og de var ennå våte i håret og hennes brune lå mykt og mørkt gjennomlyst av solen over skuldrene og en solgyllen linje risset profilen hennes i tomme luften og den var så nær, så nær, pannens lysende kurve falt langs neseryggen og berørte såvidt de myke leppene som lo og sa «D’er innmari, ass!» når noe var innmari, og det var det ofte, og han kunne ikke se seg mett på den skimrende profilen, den etset seg fast i hukommelsen hans og han visste det ikke, men for all ettertid skulle han når som helst kunne hente henne fram slik hun så ut for ham den sommeren hun var elleve og hadde vært og badet med barna som var på ferie hos naboen, nesten som et fotografi kunne han hente fram profilen hennes slik solen hadde tegnet den mot åkrene der en buss fór forbi og ble borte en blank sommerdag da han var tretten.
23. november 2009 kl. 17.39 (Historien, Kjærlighet, Ord)
Hun gikk ett år under ham. De tok samme skolebuss og samme ferge hver morgen og ettermiddag. Det var egentlig ikke noe spesielt ved henne. Hun var tynn og hengslete med tynt og pistrete kommunefarget hår, smalt ansikt og korte tenner som gjorde at smilet hennes var dominert av lyserødt tannkjøtt.
Men øynene hennes! Eyes like ice on fire, sang Elton John omtrent på den tiden, og slik var de, blekt grågrønne og intenst flammende. En kompis av ham hadde en gang kommentert at hun hadde brunst i blikket, og da hadde han blitt forvirret og såret, for det var ikke brunst han hadde lest i blikket hennes, brunst betydde sex og det var noe stort og skremmende og forlokkende og dessuten simpelt og dyrisk som ikke passet inn i hans bilde av henne.
Men han forstod hva han mente. Nærmest instinktivt forstod han det.
Han søkte blikket hennes når hun kom på bussen, når de satt på fergen under de daglige overfartene, når de passerte hverandre i korridorene i friminuttene. Noen ganger besvarte hun de søkende blikkene hans, og da drog han som regel øynene til seg, men når han ikke vek, hendte det at hun holdt blikket hans, hun også. Da hamret pulsen i ham og han ble ør og forvirret, for øye til øye med henne stanget han mot en ugjennomtrengelig mur, hennes øyne i hans var en blindvei, han ante ikke hvordan han skulle komme videre. For han ville det. Videre.
Det var siste dag før sommerferien og han var på vei til fergen sammen med kompisene sine da han la merke til at hun fulgte et stykke bak dem, han kjente tilstedeværelsen hennes nærmest som han kjente solen, som en varm fornemmelse langs ryggtavlen, og når han hvirvlet rundt under ablegøyene han bedrev med kompisene, var det som om hun lyste ham opp innvendig når han et kort sekund var vendt mot henne.
Så selv om ikke kompisene merket noe til det, så var det med et visst vemod han gikk denne veien for siste gang dette skoleåret. Den forestående sommeren stod for ham som en tom og meningsløs ventetid inntil han igjen skulle kjøre buss og ferge sammen med henne og søke de varmt kaldglødende øynene hennes i korridorene.
Vel over fjorden satte han seg inn i den trange Golfen sammen med kompisene, men da de nærmet seg stoppestedet hennes, kjente han at en ubøyelig beslutning hadde slått rot i mageregionen og han lirte av seg en tåkete unnskyldning og hoppet av på busstoppet og gikk et stykke langs veien han daglig hadde sett henne gå og stilte seg ved et postkassestativ der en tilkjørselsvei tok av oppover lia.
Han så henne på lang avstand. Hun var alene og gikk med langsomme skritt og han lurte på om hun hadde sett ham og hva hun i så fall tenkte. Hjertet hamret i brystet hans, men samtidig kjente han en underlig ro, en slags resignert og skjerpet tilfredshet.
«Hei,» sa han da hun var innenfor hørevidde.
«Hei,» svarte hun usikkert og stoppet foran ham.
Han prøvde å smile til henne. «Du, jeg lurte på om du har lyst til å bli med på kino eller noe?»
Hun nølte. «Jeg vet ikke,» svarte hun og så fort på ham og så ned. «Jeg må tenke på det.»
Hun sa ikke nei!
«Kan jeg kanskje ringe deg litt senere, da?» spurte han.
«Det kan du vel.»
«Hva er nummeret ditt, da?»
«19 02 47.»
«19 02 47?»
Hun nikket.
«Da ringer jeg litt senere, da?»
«Okei.»
«Ha det.»
«Ha det.» Hun fortsatte oppover tilkjørselsveien.
Han gjentok nummeret hennes for seg selv hele den knappe milen hjem. Det slo små gnister i ham hver gang han ramset opp de unnselige sifrene. Han kjente seg lett som en fjær. I stedet for å fantasere og drømme og lengte, hadde han handlet, for første gang hadde han handlet, og hun hadde ikke sagt nei. Han hadde fått nummeret hennes. Om noen timer skulle han ringe henne.
