Søndagspassiar med en ung dame

13. desember 2009 kl. 13.52 (Barna, Her og nå)

     «Pappa, hvorfor får alle jenter pupper når de blir voksne?»
     «Det er fordi alle jenter kan få baby i magen når de blir voksne, og når babyen kommer ut, trenger den melk, og det får den fra puppene.»
     «Men de kan jo få melk fra flaske?»
     «Det fantes ikke flasker da menneskene ble til.»
     «Hvorfor ikke det?»
     «Du vet, mennesket er jo egentlig bare et dyr som har funnet på mange lure ting.»
     «Hva slags dyr er vi, da?»
     «Menneskedyret. Du vet at kattunger får melk fra mamma’n sin, og sånn er det med menneskene også. Barna får melk fra mamma’n»
     «Katter har ikke pupper!»
     «Jo, de har det. Kattepupper. Ikke menneskepupper. Har du ikke lyst på pupper når du blir stor?»
     «Jo da! Men jeg vil ikke bli kjæreste!»

2 Kommentarer

En kopp kaffe og dagens avis

19. september 2009 kl. 18.59 (Barna, Fundering, Her og nå)

Det er en slik dag som like gjerne kunne vært om våren. Løvet som rasler langs bakken kunne vært fjorårets. Draget i luften bærer bud om endring, men ikke i hvilken retning. I stedet for skarp ville vi sagt at luften var mild. Lyset hadde vært det samme. Men de rustnende løvkronene, de er nå og bare nå.

Det har vært en drepende hektisk uke og helgen er en langstrukken pustepause. Ingenting haster i dag. Barna har vært inn og ut. Jeg har vært perleassistent med strykeansvar. Noen overskap som skal festes oppunder taket på det nye soverommet, er nå i det minste båret inn dit. Jeg har strøket min nye iPhone 3GS medhårs og hørt den male som en katt. Jeg har gått med langsomme skritt til butikken og tilbake. Fyrt opp grillen og stekt hamburgere, kanskje for siste gang denne sesongen.

En nær samtale med Eldstemann. Han er opptatt av forurensning og har hørt om hydrogendrevne biler, og jeg forteller om hvor energikrevende det er å framstille hydrogen og om eksplosjonsfaren om man skulle kollidere med full hydrogentank. Jeg forteller om eksperimenter med knallgass i kjemitimene for mange år siden, og om hydrogenfusjon på solen. Om hva som vil skje når solen en gang går tom for hydrogen og begynner å brenne helium. At den kommer til å ese ut og antakelig sluke Jorden mens heliumet fusjonerer til karbon, livets byggestein. At de aller fleste tyngre atomene vi har i kroppene våre, er skapt i kjernereaksjoner i stjerner som ikke finnes lenger. At alt jernet vi omgir oss med, ble skapt i massive stjerner som eksploderte for milliarder av år siden. Han peker på jernlysestaken på bordet mellom oss og spør om det gjelder den også. Jeg svarer bekreftende og legger en hånd på brystet hans og gjentar at nesten alle atomene som han har i seg, er blitt til i stjerner som ikke finnes lenger.

Han ser på meg med strålende øyne og reiser seg og sier at nå vil han ut og leke, men først må jeg få en klem, og det får jeg, og jeg kjenner at en varm rose av kjærlighet og tilhørighet har slått rot i brystet. Jeg går inn til Minstejenta som sitter i badekaret. Hun lurer på hva vi har snakket om, og jeg gir henne en noe forenklet versjon, for hun har snappet opp noen ord og lurer på hva kroppen vår har med biler og brann å gjøre.

Mens barna løper til og fra, sitter jeg i solen på terrassen med en kopp kaffe og dagens avis.

4 Kommentarer

Lys

17. september 2009 kl. 22.28 (Barna, Her og nå)

Hjemme igjen. Barna.

Jeg kjenner jeg har færre ord enn jeg har hatt. De er kanskje ikke like ivrige etter å komme ut, heller.

Jeg har satt meg selv på vannvogna. Jeg er han underveis og jeg er en kommentar- og statistikk-junkie! Jeg skal prøve å være på som han underveis bare én gang i døgnet. Ut over det skal jeg bare være meg og la den andre hvile.

I dag. Eldstemanns lekseseanser kan være tåredryppende, bokstavelig talt. Mye indre motstand som må overvinnes. Men i dag. Minstejenta skulle begynne på turn midt i leksetiden, og han gikk med på å gjøre lekser alene mens jeg tok henne og den lille venninnen hennes bort til gymsalen på skolen der det hele skulle foregå.

Vanligvis må foreldrene vente utenfor, fikk jeg vite, men siden det var første gang for henne, fikk jeg være til stede. Det ble stadig flere. Til slutt 30-40 småjenter i rosa ballettantrekk. Overalt var de. En rosa sky. Instruktøren et sted i førtiårene. Fem-seks assisterende tenåringsjenter. Og én mann.

På et tidspunkt: Den rosa skyen hvirvlende i begeistrede sirkler langs veggene i gymsalen. Fra høyttalerne Øystein Sundes «Barkebilleboogie». Småjentenes ansikter som glitrende juveler hvert eneste ett. Pur glede i fri utfoldelse. Minner som bobler opp, av ufortynnet, barnlig glede. Solen som legger seg diagonalt over gulvet og den rosa skyen der. De små kroppene som glimtvis tar fyr når de farer gjennom lysstripen. Lyset som trekker inn i meg og løfter meg, og jeg husker at det finnes noe som heter lykke.

Og hjemme hadde Eldstemann gjort ferdig leksene og ropte gledesstrålende til meg fra toppen av et tre da han så meg.

14 Kommentarer

Stilleben

5. september 2009 kl. 17.35 (Bang on the ear, Barna, Her og nå, Historien)

Det er ikke ofte jeg setter sammen stilleben, men i dag gjorde jeg visst det:

Eplehøst

Eplene: Norske, fra butikken i dag. Jeg vet ikke hvilken type de er, men smaken sender meg rett tilbake i tid, til en høstkveld for rundt tretti år siden da jeg var på epleslang sammen med “10” og en flokk andre barn. Det var ingen frukttrær der jeg vokste opp, så det var eksotisk å plukke eplene rett fra trærne, og det var forbudt og spennende å konspirerere sammen med “10”, huke meg ned ved siden av henne i mørket, høre pusten hennes, og så på felles kommando storme gjennom hekken og stappe jakkelommene fulle.

Senere samme kveld lekte vi gjemsel hjemme hos henne, og en gang det var min tur til å stå, fant jeg henne under dyna på gjesterommet i kjelleren, og jeg kilte henne og hun hylte og lo og slo og sparket, og det slo gnister i hele den forelskede gutten som var meg.

På Nabopuben her om dagen stilte en kvinne seg ved siden av meg i baren, og i et lite sekund trodde jeg det var henne. Det kunne vært henne, hun bor ikke veldig langt herfra. Men det var ikke det. Like fullt, i løpet av det sekundet fornemmet jeg gleden jeg ville kjent om det faktisk hadde vært henne. For jeg har fortsatt sporadisk kontakt med henne, og hun er blitt en klok, storsinnet kvinne som står bredbeint i livet og lever etter hjertet.

(Det ble visst et lite bang on the ear til “10”, det her!)

Bordet: Jeg liker dette bordet. Vi kjøpte det på Homebase i sørvest-London for noen år siden da vi bodde på de trakter, sammen med tilhørende stoler og en parasoll. Det stod i hagen vår der, og nå står det på terrassen her. Det bærer preg av årene som er gått og været som har vært. Det er fremdeles spor av den rødbrune fargen det hadde da det var nytt, men det er den varme gråfargen til dødt og værbitt treverk som dominerer. Det er den samme gråtonen som jeg husker fra tømmervegger og solveggsbenker i barndommens setersomre. Den inngir trygghet og varme.

Kona, derimot, synes det er styggere enn nøkken, dette bordet. Hun dekker det til med en tykk, grønn duk som egentlig er et sengeteppe — og som jeg synes er styggere enn nøkken, som duk betraktet. Men som regel har jeg latt henne få viljen sin, for husfredens skyld har jeg latt henne få viljen sin. Men nå — nå står bordet utildekket fra morgen til kveld!

Skruen (så vidt synlig i en glipe like inntil parasollhullet): Minstejenta fant den på gata tidlig i sommer. Hun bad meg passe på den for henne, for kanskje kom vi til å trenge den en gang vi skulle fikse noe. Uten å tenke noe videre over det, stakk jeg den ned i sprekken i bordet, og der har den vært siden. Minstejenta tar den av og til opp for å se på den, før hun setter den på plass igjen.

Løvet (i forkant av bildet): Høstens visittkort, lagt igjen under blesten de siste dagene.

2 Kommentarer

En valgt illusjon

3. september 2009 kl. 22.49 (Barna, Her og nå, Kjærlighet, Savn, Vennskap)

Det ligger et antall hundremeterskoger mellom togstasjonen og huset her. Gjennom disse tråkler en sti seg, og om jeg har tid, er det en nydelig tur gjennom passe kupert terreng. I dag hadde jeg tid. Mot slutten av turen går stien ned i et søkk der en gangbro krysser den lokale elven, og ved enden av broen begynner en bratt stigning som ikke stopper før jeg er nesten hjemme, og i dag brøt solen nesten gjennom det disige skydekket og jeg måtte ta av den tynne jakken og fortsette i bare t-skjorten, for jeg kjente solvarmen, tross høsten som er like rundt hjørnet og akkurat nå hvirvler kaldt rundt hushjørnene og trommer og sildrer med regnet sitt på taket og i vinduskarmene og i hagen utenfor.

Jeg kom inn på kjøkkenet via terrassen, og der stod Kona med ferdigbakt sjokoladekake og innkjøpt smågodt og kokosboller og gelé og brus, og min jobb var å rigge og dekorere langbordet og fordele smågodtet likt i godteposene og steke pannekakene som Minstejenta hadde bestilt, men først tok jeg meg en kald en fra kjøleskapet og dumpet ned ved kjøkkenbordet.

Det var en stund siden vi hadde sett hverandres hverdagssider, og vi så på hverandre, men sa ingenting ut over hverdagslig småprat. Hun fortalte at en nabo i løpet av dagen hadde sett at Roxy klatret ut av et vindu i andre etasje og hoppet ned på markisen og videre ned på terrassen, og at hun var engstelig for at hun skulle rote seg bort igjen. Jeg fortalte om den fine turen fra stasjonen og om solen som fremdeles varmet.

Jeg begynte å fordele smågodt i posene, og spurte etter en stund hvordan hun syntes det gikk for tiden. Nei, hun mente da at det gikk greit, stort sett, men at sammenstøtet vårt foran barna da hun kom hjem fra jobbreise her om dagen, fremdeles satt i. Hvordan gikk det med meg? Og knuten som aldri helt forsvinner fra brystet mitt for tiden, strammet seg og jeg trakk pusten og trakk den igjen, for jeg kjente at det nappet i hakepartiet, og jeg sa det som det er, at jeg synes det er tungt.

For i bunn av vår rørende enighet i denne prosessen, har det ligget et solid vennskap og en gjensidig respekt og godvilje. Vi vil hverandre vel! Men nå som vi ikke ser hverandre så ofte, synes jeg ikke det er slik lenger. Vi formidler beskjeder til hverandre, men vennskapet — det ekstra spørsmålet, den lille anekdoten, de delte tankene og følelsene — er nesten fraværende, det har til tider vært som å snakke med en fremmed når jeg har snakket med henne på telefonen.

Sa jeg.

Hun sa hun var sliten og gikk for å legge seg nedpå en stund. Mens jeg fortsatte å fordele smågodt i posene, kom Roxy tassende inn fra terrassen, og jeg ropte opp til Kona at nå var Roxy tilbake. Hun svarte ikke, og jeg tenkte at hun sov. Men etter et halvt minutt hørte jeg den gråtkvalte stemmen hennes som sa hvor glad hun er i meg, at hun gjerne ville ha sagt det! I like måte, svarte jeg, for det er jeg — forferdelig glad i henne!

Barneselskapet — årets lengste to timer! — forløp relativt smertefritt, noen kollisjoner på trampolinen og forurettede småprimadonnaer til tross. Og samarbeidet oss imellom fløt som i bedre dager: Vi utfylte hverandre og var et godt team. Da de siste småprinsessene og -prinsene var gått, gav vi hverandre en fomlete klem og sa vel blåst.

Hun kunne dratt inn til leiligheten i kveld, men på min invitasjon valgte hun å bli over til i morgen. Hun sover nå. Alle sover nå. Ute blåser det og plaskregner. Igjen er verden som den har vært de siste ti-elleve årene, og jeg kjenner hvor godt det er. Her og nå kjennes det usigelig godt. Jeg kjenner meg nesten hel.

Jeg vet at det er en illusjon, men jeg har valgt den selv. Det går uansett snart hull på den.

7 Kommentarer

Under sjelen

2. september 2009 kl. 20.49 (Barna, Her og nå, Mat, Musikk, Savn)

Det har vært stusselige dager denne uken, dager da jeg har tenkt at det er da bare tull, dette opplegget her, for hva er det vi er uenige om Kona og jeg, det er da bare bagateller — hverdagsstaffasje — og bagateller må da kunne skyfles til side, under bordet, under teppet, hva som helst — nei, la oss bare parkere hele prosjektet og bli oss igjen, har jeg tenkt.

Og så i går kveld kom Kona hjem igjen fra sin lenge planlagte jobbreise som gjorde at jeg passet barna et par dager i hennes uke, og hun landet i vår midte med det braket bare hun kan lande med, og som for all del er fullt av gode intensjoner, men som i løpet av noen få, små minutter veltet alt jeg trodde vi var enige om av rutiner og grenser, og jeg klarte ikke å la være, klarte ikke å bite det i meg enda en gang, og med sammenbitte tenner sa jeg at …, og hun følte seg umiddelbart angrepet og gikk i forsvar og ble kaldt avvisende, og jeg skjønte igjen hvorfor det er riktig, dette her, hvorfor vi trenger tid fra hverandre.

I morgen fyller Minstejenta år og vi skal sammen stelle i stand bursdag for henne, Kona og jeg, med frokost på sengen og gaveåpning og barneselskap med små venner fra hele nabolaget, og derfor drar jeg hjem senere i kveld, for å være der når hun åpner øynene i morgen tidlig og skjønner at Dagen endelig er kommet og kroer seg fra tåspissene til hårrøttene.

Men i hele dag har jeg hatt Konas skarpe kanter friskt i minne og har ikke helt orket tanken på fellesprosjektet i morgen.

Jeg gikk fra jobb relativt sent, senere enn jeg pleier, og gikk med langsomme skritt langs den vakreste veien til og fra jobb jeg noen gang har hatt, langs paradegatens fulle lengde, forbi monumentale bygninger, gjennom et storslått parkanlegg og videre mellom prangende bygårder fra svunne tider.

Men i stedet for å gå rett til leiligheten, stakk jeg innom Nabopuben for en matbit og noe å drikke. Jeg satte meg i baren og bestilte en chorizo-og-blåost-pizza og en Guinness og bladde opp ved musøret i Carl-Johan Vallgrens «Den vidunderlige kärlekens historia» for å la Hercule Barfuss’ fantastiske og utrolige (i begge ords egentlige betydning) liv løfte meg og frigjøre meg fra motstanden jeg kjente mot å dra hjem til Konas hule senere i kveld.

Den er et fantastisk pub, Nabopuben. Den faste bartenderen som har fått med seg at jeg liker Guinness, hadde i dag selskap bak baren av en blond skjønnhet jeg ikke har sett der tidligere, og de var i heftig passiar mens hun vekselvis betjente kunder og spiste i baren et par krakker bortenfor meg. Stamgjester kom og gikk og ble ønsket velkommen og fortsatt god kveld, kokken satte seg i baren i ledige stunder og vekslet ord med kolleger og gjester på like fot, og da Guinnessen var tom, bestilte jeg en rotekte, tysk Weißbier, og jeg tenkte at dette fellesskapet kan jeg fort bli en del av!

Jeg vekselvis leste og tittet opp, og musikken — Nick Cave, Van Morrison, Kent, Suede — la seg under sjelen min og løftet den, og i et øyeblikk møtte jeg blikket til den blonde bak baren og jeg smilte og hun smilte tilbake, og det gikk opp for meg at verden ikke var så trang mer, at den hadde åpnet seg og brettet seg ut, at det finnes en framtid, at det vil være plass til meg her, blant menneskene, og uten at jeg merket det, hadde jeg begynt å glede meg til å komme hjem og feire Minstejentas bursdag i morgen.

6 Kommentarer

En snurrig tilfeldighet

29. august 2009 kl. 10.48 (Barna, Fundering, Her og nå, Kjærlighet)

Halv åtte lørdag morgen. Det har sluttet å regne, det flommende styrtregnet som lå under drømmene mine i natt, er over. Og jeg er våken. Det er slutt på den tiden da jeg kunne sove til langt på dag.

Jeg ligger lenge og kjenner etter hvordan jeg har det. Jeg kjenner egentlig veldig lite. Jeg er, her i sengen, på soverommet, i leiligheten, i byen. Det er stille, rundt meg og i meg. En liten kjerne av vemod, kanskje. Jeg tenker på barna og lørdagsmorgenen hjemme. Er glad jeg ikke er der, midt i kaoset, samtidig som jeg vet at barna får sin mors udelte oppmerksomhet, og jeg er glad.

Jeg står opp, dusjer, kler meg. Det er knapt spor etter mennesker i leiligheten. Jeg rakk ikke å handle i går, så kjøleskapet er nærmest tomt. Jeg brygger meg en espresso på espressomaskinen som har fulgt oss trofast i så mange år og som nå har fått plass på kjøkkenbenken i leiligheten. Spor, der. Strømledningen til PCen som ligger i en kveil under kjøkkenbordet. Ting. Sjelløse. Et utellelig antall atomer som i en forsvinnende liten, nærmest ikke-eksisterende brøkdel av sin eksistens lager kaffe og formidler overskuddselektroner til transistorer, en snurrig tilfeldighet i kosmisk sammenheng.

I sluket i dusjen ligger det spredte kruseduller av hår. Kjønnshår. Mine svarte, og noen av Konas røde. Jeg kjenner en lett undring. Har hun latt det gro til nedentil siden sist? En mild varme strømmer gjennom kroppen. Hun fortjener det beste av det beste, Kona mi. Jeg håper hun finner det.

Jeg tar litt toalettpapir og sveiper opp kjønnshårene, mine og hennes, og hiver dem i do, trekker ned.

6 Kommentarer

Framover

27. august 2009 kl. 20.43 (Barna, Fundering, Her og nå)

Da var pappauken over og jeg er tilbake i leiligheten. Det har vært en fantastisk uke, jeg har nytt hver time av samværet med barna.

Og jeg har skjønt noe: At når jeg tidligere har gledet meg til å være alene når Kona har hatt barna en vinterferie eller en sommerferieuke mens jeg har jobbet, så er det ikke barnefri jeg har gledet meg til, men konefri!

Det er riktig, det her. Jeg kjenner at jeg kommer til å finne meg selv, og ikke minst at barna kommer til å finne en ny far. En gladere, nærere og mer tilstedeværende far, en far som ikke går rundt amper og tvikroket av stresset og den konstante alarmberedskapen som Konas storm uvilkårlig fører med seg.

Det kan bare gå én vei, dette her: Framover!

5 Kommentarer

Dur og moll

23. august 2009 kl. 17.04 (Barna, Fundering, Kjærlighet, Sorg)

Det går i dur og moll her i dag.

Jeg er hjemme, sammen med barna, uten Kona. Ikke lenger skal hun sette agendaen og jeg pile rundt for å gjøre henne til lags. Nå er agendaen min og jeg kjenner meg bemektiget. Nå er det jeg som har hendene på rattet i livet mitt!

Men kjæreste Kona mi: Om dette er det rette, hva var de for, alle årene vi hadde sammen? Jo, vi fikk to vidunderlige barn sammen, men ut over det? Du var mitt alt — var det bare tomt, dette mitt alt som du var?

En illusjon?

Ingenting?

7 Kommentarer

Små skritt

18. august 2009 kl. 09.54 (Barna, Fundering, Her og nå, Kjærlighet, Lengsel)

Jeg drog hjem og spiste middag med Kona og barna i går. Barna var overstrømmende glade for å se meg, og Kona viste seg fra sin beste side, så det ble en over all forventning hyggelig kveld. Men huset bar også preg av at Konas storm har fått herje fritt de siste dagene, uten at noen har støttet opp de vindskeive veggene. Så det var godt å dra også, å kunne spasere uhindret ut av nettet jeg har vært fanget i de siste årene. Jeg håper Kona evner å fjerne stormsporene til jeg overtar senere i uken.

Minstejenta gråt noen krokodilletårer da jeg drog. De kan jeg tåle.

På vei til jobb i dag fant jeg ut hva det er blant alle sanseinntrykkene som hensetter meg slik til mine morgenvandringer i Rennes for et antall år siden. Det er ikke de morgentravle menneskene eller vareleveransene eller søppelbilene. Det er kombinasjonen av skarp morgenluft, lav sol og stakkato kvitring fra småspurvene i busker og trær langs veien. Akkurat den kombinasjonen. Det er underlig hvordan hjernen virker!

Og jeg passerte en kvinne midt i tjueårene, blond som en nordisk sommerdag, med et fredfylt, åpent ansikt med vakre, harmoniske trekk og himmelblå øyne som møtte mine et sekund eller to. Hun hadde på en blåhvit bluse som hun hadde kneppet godt ned og den myke kløften mellom brystene hennes smilte mot meg og jeg prøvde å sette meg i hennes sted der foran speilet, kneppende opp og ned på blusen til det kjentes riktig, til helheten var komplett, funderte på hva i henne som trengte å framheve brystenes myke linjer for at hun skulle kjenne seg presentabel nok, og det er nok som en fransk kollega sa til meg for mange år siden, at uansett hvor godt vi tar oss ut, så er vi like grunnleggende usikre inni oss, like sultne på å bli sett og akseptert og elsket.

Sjelefrenden kom halsende inn med sin nye sykkel idet heisen skulle til å gå, og jeg holdt igjen døren for henne og hun fortalte lykkelig og heseblesende om det nært forestående bryllupet, og jeg så det vakre ansiktet hennes og den boblende gleden, og jeg kjente oppriktig glede på hennes vegne. Og det er greit, kjenner jeg. Hun er i ferd med å bli en av mange i min jobbhverdag, og det er helt greit.

3 Kommentarer

« Older entries