6. desember 2009 kl. 11.13 (Fundering, Her og nå)
Jeg kunne skrevet et innlegg nå. Jeg har to-tre mer eller mindre ferdigformulerte innlegg i hodet. Jeg har til og med tatt noen bilder som kunne passet.
Men jeg lar det være. For ville de vært ærlige, innleggene? Ville de vist meg i blast lys, uflidd, folkesky og rastløs, med en følelse av å være fanget i et evig limbo? Eller ville de vært nøye komponerte konstruksjoner som holder fram et skinnbilde av meg slik jeg ønsker at dere skal se meg, se meg, vær så snill å se meg?
Tenkte jeg det ikke.
14. november 2009 kl. 11.08 (Fundering, Libido)
Jeg er stort sett tilbake der jeg var før jeg traff henne jeg har kalt Sjelefrenden. Kynisk og desillusjonert når det gjelder kjærligheten. En stormende forelskelse er en sterk opplevelse, men likevel ikke mer enn en illusjon. Gresset er bare forbigående grønnere.
Men her om dagen drømte jeg. Om Konas forlover da vi giftet oss, hennes tidligere bestevenninne og smellvakre sviresøster, som i følge Kona hadde et halvgodt øye til meg en gang i tiden. Vi var på en restaurant av et eller annet slag, Kona var der også, men hun var nedenunder, holdt på med noen sko i gangen av alle ting. Venninnen tok meg i armen og så meg dypt inn i øynene og sa “Du, vi har jo aldri kysset, du og jeg!” Og jeg lo og svarte at det hadde vi jammen ikke, og som den naturligste ting i verden satte jeg meg ned sammen med henne, og vi kysset, sugde oss fast i hverandre og det ble vanskelig å puste og kjentes bare rart. En liten stemme langt bak i hodet messet om Kona, hva hun måtte tenke om hun fikk se oss, men den var veldig liten, den stemmen.
Det er så mange kvinner, men de er gjennomsiktige som glass alle sammen. Skjøre og sære — akkurat som meg. Det er sjelden jeg snur meg på gata for tiden.
Men så hender det at jeg støter på Favorittnabomamma’n når jeg henter Minstejenta i barnehagen, og verden blir med ett lettere, smilet sitter løst og det blir en tanke lysere og varmere rundt meg, og jeg tar med meg smilet hjem og kjenner meg underlig lett de nærmeste par timene.
9. november 2009 kl. 23.23 (Fundering, Her og nå)
Tid for seg selv kan være en god ting. Jeg har gjenoppdaget en gammel venn, glemt og fortrengt i en årrekke.
Jeg er ikke veldig forskjellig fra den jeg var, merker jeg, men samtidig er jeg en helt annen. Mindre forknytt, tryggere i meg selv, mer på plass. Jeg prøver ikke lenger å bli en annen enn den jeg er. Jeg er god nok.
Hit er jeg kommet. Veien som har tatt meg hit, har gjort meg til den jeg er. Jeg er glad jeg har gått den veien. Jeg er glad for det den har gitt meg. Jeg tar det med meg videre.
Mulighetene blir ikke færre med årene. Det er bare noe vi tror, for i virkeligheten er det omvendt. De blir flere.
Foran meg er det åpent landskap. Jeg tar ett skritt om gangen.
30. oktober 2009 kl. 21.50 (Fundering, Her og nå, Ord)
Hvor er de, alle ordene jeg hadde tidligere?
Jeg hører dem noen ganger når de farer forbi, ser dem danse rundt hverandre og danne fragmenter av setninger, og det hender jeg ser skyggen av noe som kunne blitt et innlegg, men som en drøm som svinner idet man slår opp øynene om morgenen, svinner innleggene og ordene farer videre, kanskje for å plage Leonard Cohen i stedet.
Og det er greit, stort sett. Jeg er. Jeg erfarer. Jeg grunner. Det er en mur foran meg, men jeg hamrer meg gjennom, stein etter stein faller til bakken og det hender at striper av lys siver gjennom fra den andre siden. Ord kan ikke hjelpe meg. Levd liv kan.
Jeg må leve. Livet.
2. oktober 2009 kl. 22.56 (Fundering)
Omstendighetene har gjort at vi har hatt et par dager som én familie igjen, Kona og jeg og våre to medpassasjerer. Det har vært noen skimrende dager. Vi har funnet noen klosser, Kona og jeg, noen små, skjøre, gjennomsiktige, selvlysende klosser. Og vi har holdt dem opp for hverandre og undret oss over dem og prøvd å sette dem sammen, og vi har vært selvlysende noen dager.
Nå er det bare meg her. Og barna. Men jeg er rørt. Helt inn i kjernen av den jeg er, er jeg rørt. Og beæret. Ny innsikt kommer ikke hver dag, og sjelden i så sterke doser som dette.
24. september 2009 kl. 19.45 (Fundering, Historien, Libido, Musikk)
I en periode på våren i niende klasse på ungdomsskolen ble det i storefri satt ut høyttalere i et par vinduer i femte etasje. Disco! En av sangene jeg husker, ble breket av sauer — samplet slik at de traff tonen og vekket allmenn forlystelse blant elevene. En annen var David Bowies «Putting out Fire», i originalversjon fra filmen «Cat People».
Dette var mitt første møte med Bowie. Jeg ble oppriktig imponert av den myndige stemmeprakten som rikosjetterte mellom de høye veggene som omkranset skolegården. Så imponert at jeg gikk til innkjøp av filmmusikken.
Det skjedde allerede da ekspeditøren viste meg platecoveret og spurte om det var den jeg mente. Nastassja Kinski med katteøynene traff sekstenåringen som var meg som en knyttneve. Jeg gikk hjem i en kriblende, forbudt rus og låste meg inne på rommet. Jeg var så godt som ukysset, og Kinskis ansikt og bare skuldre skrek til meg på et språk som var helt nytt for meg og utløste en knapt kontrollerbar hormonstorm. Jeg satt med platecoveret i fanget og forstod knapt hva som foregikk.
Jeg hadde et par utrevne midtsidepiker fra datidens Alle Menn stukket bort på hemmelig sted. En ungpike som satt toppløs på en strand. En annen som lå delvis avkledd i en blomstereng. Men dette var noe helt annet. Det var som om blikket hennes var henvendt til meg, men jeg var totalt i villrede om hvordan jeg skulle besvart et slikt blikk.
Jeg hørte gjennom platen mens jeg holdt Nastassja Kinski på fanget. Bowie runget gjennom hodetelefonene som forventet, men Giorgio Moroders noe tafatte synthstemninger gjorde bare delvis inntrykk. Etterpå plasserte jeg platen i platestativet jeg hadde laget av kryssfinér i sløyden og lurte på om den kunne stå der, om jeg ikke burde gjemme den bort sammen med midtsidepikene så ikke uvedkommende skulle finne den. For coveret kunne umulig være helt gangbart når det spilte så heftig på strenger jeg til da ikke hadde vært klar over at jeg hadde?
Men nå?
Så ung hun var, tenker jeg. Nesten som et barn. Urørt av livet. Katteøynene ser kunstige ut, tenker jeg videre. Hormonstormen fra den gang er redusert til et minne. Og jeg undres.
20. september 2009 kl. 16.06 (Fundering, Språk)
«Hvor lenge er det til jul?» spurte Minstejenta. «Til jul er det tre måneder til,» svarte jeg, og hørte ekkoet av ordene mine i hodet. Til jul er det tre måneder til.
En liten stemme inni meg sa feil!, men den høyeste stemmen var fascinert og drog paralleller til andre språk og tenkte at det er et relativt nytt fenomen å tenke over hvorvidt det vi sier, er feil eller riktig.
«Pass auf dich auf!» sier tyskerne når de mener pass på deg selv. Det er helt korrekt tysk, men ordrett sier de jo pass på deg på. Den første som sa dette, ofret nok ikke en tanke på hvorvidt det var korrekt eller ei. Heller ikke de som plukket det opp og gjorde det utbredt.
Franskmennene kan også ha en forkjærlighet for smør på flesk. «Qu’est-ce que c’est que ça?» spør de når de lurer på hva det der er. Ord for ord blir dette hva er det som det er som det der? En smule underlig, kanskje, om vi går det etter i sømmene, men det er helt gjengs fransk og forårsaker ikke mange hevede øyebryn der i gården.
Eldstemann bøyer konsekvent “dryppe” som “drapp” i fortid. Han er nok ikke den eneste i vennekretsen som gjør det.
Språk er forunderlige saker!
19. september 2009 kl. 18.59 (Barna, Fundering, Her og nå)
Det er en slik dag som like gjerne kunne vært om våren. Løvet som rasler langs bakken kunne vært fjorårets. Draget i luften bærer bud om endring, men ikke i hvilken retning. I stedet for skarp ville vi sagt at luften var mild. Lyset hadde vært det samme. Men de rustnende løvkronene, de er nå og bare nå.
Det har vært en drepende hektisk uke og helgen er en langstrukken pustepause. Ingenting haster i dag. Barna har vært inn og ut. Jeg har vært perleassistent med strykeansvar. Noen overskap som skal festes oppunder taket på det nye soverommet, er nå i det minste båret inn dit. Jeg har strøket min nye iPhone 3GS medhårs og hørt den male som en katt. Jeg har gått med langsomme skritt til butikken og tilbake. Fyrt opp grillen og stekt hamburgere, kanskje for siste gang denne sesongen.
En nær samtale med Eldstemann. Han er opptatt av forurensning og har hørt om hydrogendrevne biler, og jeg forteller om hvor energikrevende det er å framstille hydrogen og om eksplosjonsfaren om man skulle kollidere med full hydrogentank. Jeg forteller om eksperimenter med knallgass i kjemitimene for mange år siden, og om hydrogenfusjon på solen. Om hva som vil skje når solen en gang går tom for hydrogen og begynner å brenne helium. At den kommer til å ese ut og antakelig sluke Jorden mens heliumet fusjonerer til karbon, livets byggestein. At de aller fleste tyngre atomene vi har i kroppene våre, er skapt i kjernereaksjoner i stjerner som ikke finnes lenger. At alt jernet vi omgir oss med, ble skapt i massive stjerner som eksploderte for milliarder av år siden. Han peker på jernlysestaken på bordet mellom oss og spør om det gjelder den også. Jeg svarer bekreftende og legger en hånd på brystet hans og gjentar at nesten alle atomene som han har i seg, er blitt til i stjerner som ikke finnes lenger.
Han ser på meg med strålende øyne og reiser seg og sier at nå vil han ut og leke, men først må jeg få en klem, og det får jeg, og jeg kjenner at en varm rose av kjærlighet og tilhørighet har slått rot i brystet. Jeg går inn til Minstejenta som sitter i badekaret. Hun lurer på hva vi har snakket om, og jeg gir henne en noe forenklet versjon, for hun har snappet opp noen ord og lurer på hva kroppen vår har med biler og brann å gjøre.
Mens barna løper til og fra, sitter jeg i solen på terrassen med en kopp kaffe og dagens avis.
15. september 2009 kl. 20.45 (Fundering, Her og nå)
Jeg skummet gjennom gamle innlegg da jeg kom over Skimmer-innlegget fra temmelig nøyaktig en måned tilbake og fikk en kraftig déjà vu-følelse, nesten som et forvarsel, et ekko framskutt i tid, et vardøger anerkjent først i ettertid.
Beklager om jeg dveler. Jeg skal snart løfte blikket og se framover igjen.
10. september 2009 kl. 20.08 (Fundering, Her og nå, Historien, Kjærlighet, Språk)
Jeg hadde satt trillekofferten i garderoben for å unngå oppmerksomhet og spørsmål. Utenfor heisen traff jeg en kollega jeg bare er på hils med og som ikke spurte om jeg hadde vært eller skulle på reise.
Men ute på gaten støtte jeg på en kollega til som umiddelbart nikket mot kofferten og spurte hvor jeg hadde vært. Jeg sa det som det var, at jeg var på vei til leiligheten fordi Kona og jeg har gått fra hverandre, og han nikket og sa ja og ha og ikke så mye mer. Han er en trivelig, litt stillfaren fyr, og antakelig var han uforberedt på den slags betroelser når han trodde han bedrev ufarlig småprat. Vi holdt følge et stykke, og ikke før jeg spurte hvor han var på vei og han kunne fortelle at han skulle på kino, kom samtalen løs av hengemyren.
Litt senere kom en kar slentrende opp på siden av meg, og jeg kjente igjen en kollega fra den forrige jobben min. Jeg hadde ikke sett ham på mange år, og siden kofferten innbød til det, spurte også han om jeg hadde vært ute på reise. Han er en dypt religiøs mann og jeg ville ikke at han skulle dømme meg — oss! — ut fra sitt strenge verdensbilde, så jeg drog en hvit en og sa at jo, jeg hadde vært på reise og nå skulle jeg besøke en kompis før jeg drog hjem.
Vi småpratet om familieliv og barn og jobb og hva vi skal bli når vi blir store, og på et tidspunkt fortalte han at en tidligere felles kollega av oss, han som for et liv siden i likhet med meg hadde blitt trollbundet av Dalahuldra som med sin varme mezzosopranrøst og sitt betvingende og urmelodiske dalmål hadde grått ut sin kjærlighetssorg til eksen på skulderen min mens jeg ubehjelpelig falt og falt og falt for henne; han som i motsetning til meg fant veien til hjertet hennes og fikk følge med tilbake til de dype skogene hun var vokst opp i, han var nå tilbake og jobbet igjen sammen med eks-kollegen, for det var slutt med Dalahuldra, sa han, og da det gikk opp for meg hva han sa, sprang en vannlilje ut i brystet mitt og jeg kjente skyggen av stemmen hennes som en varm iling gjennom kroppen og jeg husket ordrett de få linjene hun hadde sendt meg etter at hun hadde lest de løsrevne «Feilskjær»-brokkene mine.
Da jeg litt senere var på vei gjennom parken, tikket det inn en tekstmelding fra Eva, klassevenninnen som i sin hilsen på russedressen min hadde spurt om jeg ville være hennes Adam, hvis Adam jeg nesten ble et par år senere, hvis Adam jeg hadde blitt om hun ikke etter et par uker som min Eva hadde funnet tilbake til eksen og etterlatt meg med knust hjerte i stedet. Jeg har ikke sett henne på alle årene fra da til nå, men vi gjenopptok sporadisk kontakt via Facebook for et par år siden, og nå i helgen skal hun i venninnebursdag her i byen og lurte på om jeg hadde lyst til å treffes i morgen kveld. Det har jeg, og det skal vi!
Her i leiligheten er det spor etter en kvinnes hånd, og det varmer, kjenner jeg:
