Det satt en gang en gutt ved et skrivebord. Han satt krumbøyd og skrev på et ark. Når arket var fullt, fant han fram et nytt. Han hadde skjønt noe. Han hadde skjønt multiplikasjon. At når han kunne multiplisere sammen to- og tresifrede tall, så kunne han multiplisere tall med vilkårlig mange siffer. Han satte opp absurde regnestykker — 9238482749827384729 ganger 837429384729384728 — og frydet seg ut i hvert fiber i kroppen når svaret tok form på papiret.
Utenfor var det dypgrønn furuskog.
Jeg elsket matematikk. Jeg forstod den nærmest intuitivt. Den var logisk og regelbunden og forutsigbar, og gjennom fysikken avslørte den hvordan verden henger sammen i sitt innerste vesen.
Jeg var fast bestemt på å fortsette å studere matematikk og fysikk etter gymnaset. Men så kom Marinen og tok to år av tiden min, og da jeg igjen var sivilist, hadde jeg ombestemt meg. For i sonarrommet på båten jeg tjenestegjorde på, stod en datamaskin. På hyllen over stod manualer som beskrev hvordan den kunne programmeres. I løpet av noen ukers frivakter skrev jeg et program som produserte sirlig Tengwar-skrift på skjermen når jeg skrev vanlig norsk på tastaturet.
Fysikkdrømmen var lagt på hyllen. Jeg var blitt hektet på data og ville studere til sivilingeniør i data i Trondheim i stedet. I Trondheim lærte jeg å programmere på ordentlig. Assembly. Objektorientering. Logikkprogrammering. Funksjonell programmering. Kunstig intelligens. Ekspertsystemer. Databaser. Bildebehandling. Tolkning og representasjon av naturlige språk som engelsk og norsk.
Jeg glødet. For programmering kan være uhyre kreativt, det kan være kunst! Sjelefrenden og jeg hadde en gang en lang samtale om vår delte interesse for perfekte programmer, programmer som ikke nødvendigvis er veldig matnyttige, men som er uendelig vakre fordi de uttrykker den ultimate og minimale løsningen på en gitt problemstilling. De uttrykker noe dypere enn det som er synlig for det blotte øye, de transcenderer og griper inn i seg selv og endrer form og farge ved behov og glir og svever friksjonsløst mot fullførsel og Q.E.D.
Form og farge, ja. Matematikken var alltid veldig håndgripelig for meg. I utgangspunktet abstrakte begreper og metoder antok form og fikk farge i hodet mitt og ble byggesteiner og verktøy som kunne brukes til nær sagt hva som helst. Og likedan med programmering. Form og farge, som mentale tannhjul som kunne koples sammen på uendelig mange måter for å gjøre nær sagt hva som helst, og som kunne formuleres og fanges og konkretiseres til noe så trivielt og samtidig uhyre forseggjort som for eksempel nettleseren du leser dette i.
Men i det private næringsliv i Norge er det sjelden behov for kreativ programmering (spesielt ikke når man har valgt arbeidssted og blir værende på grunn av en kvinne og ikke på grunn av mulighetene som bys). Data skal flyttes herfra til dit. Tall skal trekkes fra hverandre og legges sammen. Nye programmer skal fungere sammen med programmer som ble skrevet for ti, tjue, tretti, til og med førti år siden. Dataarkeologi, nærmest. Som kan være interessant nok i og for seg, men jeg brenner ikke direkte for det.
Og dermed går det som det ofte gjør når man er sosialt anlagt og evner å løfte blikket og se helheter og inngå kompromisser og veie kostnad opp mot nytte. Man tas med på råd. Man blir tiltrodd stadig mer ansvarsfulle oppgaver. Blir prosjektleder. Avdelingsleder. Får personalansvar. Avholder medarbeidersamtaler. Mener og synser. Sitter i budsjettmøter og beregner kalkyler og marginer og forventet omsetning.
Noen trives med denslags, men jeg, jeg lurte mer og mer på hva jeg egentlig drev med.
Det var derfor jeg byttet fra konsulent- til utviklingsavdelingen her i fjor høst (og på kjøpet fikk Sjelefrenden til bords ved første sosiale tilstelning). Jeg ville gjenfinne gløden og kreativiteten fra tidligere. Jeg ville programmere. Men har man en gang vist at man har den sjeldne kombinasjonen av lederegenskaper og dyp teknisk forståelse, så er det vanskelig å unngå en lederrolle. Så da sitter jeg som kombinert avdelings- og prosjektleder i et svært utviklingsprosjekt som spenner over 13 tidssoner og lærer forferdelig mye og trives bedre med jobben enn jeg har gjort på mange år, samtidig som jeg kjenner på en frustrasjon over at jeg fremdeles ikke programmerer. Hva driver jeg egentlig med? hører jeg stadig oftere min egen stemme si i hodet mitt.
Lang vei til poenget i dag: I morges ble jeg trukket inn i en diskusjon rundt en foreslått løsning på en mangel i produktet vårt. Jeg ble trukket inn fordi det foreliggende løsningsforslaget berørte to av teamene som rapporterer til meg. Det er et komplekst problemområde og løsningsforslaget var tilsvarende komplekst. Kollegene tegnet og fortalte for å forklare meg hva de hadde tenkt. Da skjedde det. Form og farge. Diffuse skygger materialiserte seg i hodet mitt, dannet konstellasjoner som knøt forbindelser og inngikk i hendelsessekvenser, og jeg så med ett det de ikke hadde sett, jeg så minste felles multiplum, det enkle i det komplekse, den minimale løsningen som reduserte kompleksiteten og bandt de ulike delene sammen og fikset mangelen i produktet med noen få, enkle grep.
De ble stille og så på meg og på hverandre og så på meg igjen, og så nikket de og vi var enige. Vi lo høyt alle sammen og snakket i munnen på hverandre, og jeg kjente en boblende, piplende glede som spredde seg ut i hvert fiber i kroppen, over å få være kreativ, få bruke evnene mine, over igjen å ha funnet det enkle i det komplekse.
Når dette prosjektet er over, skal jeg insistere på å programmere igjen!
Oh yeah!
