Dress var foreskrevet jobbantrekk i den forrige jobben min. Ikke i den nåværende. I dag går jeg på jobb mer eller mindre i det jeg ønsker. T-skjorte og olabukser er helt greit, på grensen til forventet. Men et antall dresser fra den gang henger fremdeles i skapet. Det er langt fra designerdresser, men de pleier å duge når denslags kledebon en sjelden gang er påkrevd. Som i bryllup. Da er det den mørke jeg trekker i.
Men så hender det at jeg, på tross av at jeg har trukket i min fineste stas, kjenner meg som Chaplins landstryker i klesveien.
For bruden er halvt italiensk og halvparten av gjestene likeså. Er det noe italienere kan og bryr seg om, så er det klær. En dress er så mye mer enn bare en dress på en italiener. Skjorte og slips likeså. Og skoene, de er kronen på verket, smykket som understreker og framhever og kompletterer. Mine nypussede traktorsko som var moderne for fem? ti? år siden, faller totalt gjennom. I blikkene rundt meg leser jeg alt fra undring og lattermildhet til overbærende nedlatenhet og direkte misbilligelse.
Heldigvis stikker ikke de lattermilde og nedlatende blikkene noe videre dypt, de gjør ikke noe med meg og selvbildet mitt, utover at jeg noterer meg at det kanskje er på tide å kjøpe den Armani-dressen jeg har tenkt på i så mange år. For selv om det sies at klærne gjør mannen, så er det ikke slik i den virkelige verden. Jeg hiver meg selv og Dressmann-dressen og traktorskoene ut i festen og konverserer italienerne så godt våre overlappende språkferdigheter tillater.
Ved slike anledninger har jeg i det stille alltid kåret kveldens dronning, den vakreste kvinnen til stede. Ikke sjelden har jeg landet på Kona, og da har jeg vært stolt som en hane og brust med fjærene og kjent meg priviligert over å være gift med henne. Hun er fremdeles slående vakker, og det hender fortsatt at jeg lander på henne.
Men nå lander jeg på en av de unge italienerinnene. Petite, slank og velproporsjonert med halvlangt, mørkt hår som bølger ned over skuldrene og den nakne ryggen og rammer inn et smalt ansikt med brune øyne og et smil som løfter hele ansiktet. Hun er iført sin lille blåsvarte ettersittende, og blikket mitt oppsøker stadig den smekre figuren og den faste enden som roterer fra side til side i takt med den heftige merengue-musikken. De veldreide beina balanserer elegant på et par svarte stilettsko og har full kontroll på fotarbeidet som musikken fordrer. Hun er der med kjæresten (mannen?) sin og veksler mellom å åle seg inntil ham og danse solo i sirkler rundt ham.
Jeg veksler noen ord med henne i baren, på en blanding av italiensk, engelsk, fransk og tysk, får vite at hun heter Beatrice, og senere, idet hun på vei bort fra dansegulvet trår over på den ene stiletthælen og vakler et par skritt før hun gjenfinner balansen og grasiøst skrider videre, snur hun seg og smiler bredt til meg.
Jeg fornemmer noe av det samme jeg fornemmet overfor en purung ekspeditør i en sportsbutikk en lørdag tidlig i mai. Pulsen som stiger noen hakk. Pusten som blir en tanke kortere. Den søtladne kriblingen noen hakk under mellomgulvet. Ønsket om å holde henne på alle måter en kvinne kan holdes. Jeg smiler tilbake, og kort etter ser jeg henne igjen sammenkveilet med sin usedvanlig velkledde og skarpskodde ledsager, som på sin side gir henne langt mindre oppmerksomhet enn jeg synes hun fortjener.
Jeg merker det fra andre kvinner også. Dette dvelende blikket som enten møter mitt eller viker når jeg snur meg. Smilene tvers over dansegulvet. Og det kjennes godt. Chaplins landstryker kjenner seg vel.
Det er alltids håp i hengende snøre.
