bare en mann

Det har vært stusselige dager denne uken, dager da jeg har tenkt at det er da bare tull, dette opplegget her, for hva er det vi er uenige om Kona og jeg, det er da bare bagateller — hverdagsstaffasje — og bagateller må da kunne skyfles til side, under bordet, under teppet, hva som helst — nei, la oss bare parkere hele prosjektet og bli oss igjen, har jeg tenkt.

Og så i går kveld kom Kona hjem igjen fra sin lenge planlagte jobbreise som gjorde at jeg passet barna et par dager i hennes uke, og hun landet i vår midte med det braket bare hun kan lande med, og som for all del er fullt av gode intensjoner, men som i løpet av noen få, små minutter veltet alt jeg trodde vi var enige om av rutiner og grenser, og jeg klarte ikke å la være, klarte ikke å bite det i meg enda en gang, og med sammenbitte tenner sa jeg at …, og hun følte seg umiddelbart angrepet og gikk i forsvar og ble kaldt avvisende, og jeg skjønte igjen hvorfor det er riktig, dette her, hvorfor vi trenger tid fra hverandre.

I morgen fyller Minstejenta år og vi skal sammen stelle i stand bursdag for henne, Kona og jeg, med frokost på sengen og gaveåpning og barneselskap med små venner fra hele nabolaget, og derfor drar jeg hjem senere i kveld, for å være der når hun åpner øynene i morgen tidlig og skjønner at Dagen endelig er kommet og kroer seg fra tåspissene til hårrøttene.

Men i hele dag har jeg hatt Konas skarpe kanter friskt i minne og har ikke helt orket tanken på fellesprosjektet i morgen.

Jeg gikk fra jobb relativt sent, senere enn jeg pleier, og gikk med langsomme skritt langs den vakreste veien til og fra jobb jeg noen gang har hatt, langs paradegatens fulle lengde, forbi monumentale bygninger, gjennom et storslått parkanlegg og videre mellom prangende bygårder fra svunne tider.

Men i stedet for å gå rett til leiligheten, stakk jeg innom Nabopuben for en matbit og noe å drikke. Jeg satte meg i baren og bestilte en chorizo-og-blåost-pizza og en Guinness og bladde opp ved musøret i Carl-Johan Vallgrens «Den vidunderlige kärlekens historia» for å la Hercule Barfuss’ fantastiske og utrolige (i begge ords egentlige betydning) liv løfte meg og frigjøre meg fra motstanden jeg kjente mot å dra hjem til Konas hule senere i kveld.

Den er et fantastisk pub, Nabopuben. Den faste bartenderen som har fått med seg at jeg liker Guinness, hadde i dag selskap bak baren av en blond skjønnhet jeg ikke har sett der tidligere, og de var i heftig passiar mens hun vekselvis betjente kunder og spiste i baren et par krakker bortenfor meg. Stamgjester kom og gikk og ble ønsket velkommen og fortsatt god kveld, kokken satte seg i baren i ledige stunder og vekslet ord med kolleger og gjester på like fot, og da Guinnessen var tom, bestilte jeg en rotekte, tysk Weißbier, og jeg tenkte at dette fellesskapet kan jeg fort bli en del av!

Jeg vekselvis leste og tittet opp, og musikken — Nick Cave, Van Morrison, Kent, Suede — la seg under sjelen min og løftet den, og i et øyeblikk møtte jeg blikket til den blonde bak baren og jeg smilte og hun smilte tilbake, og det gikk opp for meg at verden ikke var så trang mer, at den hadde åpnet seg og brettet seg ut, at det finnes en framtid, at det vil være plass til meg her, blant menneskene, og uten at jeg merket det, hadde jeg begynt å glede meg til å komme hjem og feire Minstejentas bursdag i morgen.