Jeg må en sving til innom Daniel Lanois. Han er opprinnelig fra Québec — franskkanadier, som vi gjerne sier på våre kanter — og noen av tekstene hans vever tråder på kryss og tvers mellom engelsk og québécois, den lokale varianten av fransk som er langsom og dvelende og spraker med uventede diftonger og besnærende melodiføring.
Som denne, «The Collection of Marie-Claire», en bluesaktig sak fra 1993 som forteller en mangebunnet og foruroligende tvetydig historie om en fattig arbeidskar fra de dype, québecske skogene som henter hjem sitt hjertes utkårede:
Jeg gjengir sangteksten uoversatt, fordi mye av min fascinasjon for akkurat denne sangen ligger i vekslingen mellom språkene og i ekkoet av dype skoger og hardfrosne vintre som québécois på mange måter er:
Marie-Claire, j’ai marché toute la soirée
Ton portrait toujours près de mon cœur
Je veux te dire que je t’ai rêvée tout l’été
Marie-Claire, s’il te plaît, n’aie pas peur
I bought you some colours to paint with
On the nights when it’s cold outside
And I’ll shoot that blue-eyed son of a bitch
’Cause it’s me who’ll have you for his bride
Marie-Claire, it’s no good la vie d’une danseuse
Tous les yeux, they’re on you, I can’t stand
Don’t you know that you are my amoureuse
Marie Claire, let them all be damned
My hands have bled to the bone
I brought you a drawing to see
Of the cabin made of sticks and stones
And there you will learn to love me
Marie-Claire, j’ai salé beaucoup d’poissons
Et les bois du Nord maintenant sont tranquilles
Je te promets de ne pas boire la boisson
Oublie-le, Montréal, la vieille ville
As I lay you there on the backseat
All in white there, dans mon char
Take your time Marie Claire and sleep
’Cause I’m bringing you to Labrador
«Hvor lenge er det til jul?» spurte Minstejenta. «Til jul er det tre måneder til,» svarte jeg, og hørte ekkoet av ordene mine i hodet. Til jul er det tre måneder til.
En liten stemme inni meg sa feil!, men den høyeste stemmen var fascinert og drog paralleller til andre språk og tenkte at det er et relativt nytt fenomen å tenke over hvorvidt det vi sier, er feil eller riktig.
«Pass auf dich auf!» sier tyskerne når de mener pass på deg selv. Det er helt korrekt tysk, men ordrett sier de jo pass på deg på. Den første som sa dette, ofret nok ikke en tanke på hvorvidt det var korrekt eller ei. Heller ikke de som plukket det opp og gjorde det utbredt.
Franskmennene kan også ha en forkjærlighet for smør på flesk. «Qu’est-ce que c’est que ça?» spør de når de lurer på hva det der er. Ord for ord blir dette hva er det som det er som det der? En smule underlig, kanskje, om vi går det etter i sømmene, men det er helt gjengs fransk og forårsaker ikke mange hevede øyebryn der i gården.
Eldstemann bøyer konsekvent “dryppe” som “drapp” i fortid. Han er nok ikke den eneste i vennekretsen som gjør det.
Jeg hadde satt trillekofferten i garderoben for å unngå oppmerksomhet og spørsmål. Utenfor heisen traff jeg en kollega jeg bare er på hils med og som ikke spurte om jeg hadde vært eller skulle på reise.
Men ute på gaten støtte jeg på en kollega til som umiddelbart nikket mot kofferten og spurte hvor jeg hadde vært. Jeg sa det som det var, at jeg var på vei til leiligheten fordi Kona og jeg har gått fra hverandre, og han nikket og sa ja og ha og ikke så mye mer. Han er en trivelig, litt stillfaren fyr, og antakelig var han uforberedt på den slags betroelser når han trodde han bedrev ufarlig småprat. Vi holdt følge et stykke, og ikke før jeg spurte hvor han var på vei og han kunne fortelle at han skulle på kino, kom samtalen løs av hengemyren.
Litt senere kom en kar slentrende opp på siden av meg, og jeg kjente igjen en kollega fra den forrige jobben min. Jeg hadde ikke sett ham på mange år, og siden kofferten innbød til det, spurte også han om jeg hadde vært ute på reise. Han er en dypt religiøs mann og jeg ville ikke at han skulle dømme meg — oss! — ut fra sitt strenge verdensbilde, så jeg drog en hvit en og sa at jo, jeg hadde vært på reise og nå skulle jeg besøke en kompis før jeg drog hjem.
Vi småpratet om familieliv og barn og jobb og hva vi skal bli når vi blir store, og på et tidspunkt fortalte han at en tidligere felles kollega av oss, han som for et liv siden i likhet med meg hadde blitt trollbundet av Dalahuldra som med sin varme mezzosopranrøst og sitt betvingende og urmelodiske dalmål hadde grått ut sin kjærlighetssorg til eksen på skulderen min mens jeg ubehjelpelig falt og falt og falt for henne; han som i motsetning til meg fant veien til hjertet hennes og fikk følge med tilbake til de dype skogene hun var vokst opp i, han var nå tilbake og jobbet igjen sammen med eks-kollegen, for det var slutt med Dalahuldra, sa han, og da det gikk opp for meg hva han sa, sprang en vannlilje ut i brystet mitt og jeg kjente skyggen av stemmen hennes som en varm iling gjennom kroppen og jeg husket ordrett de få linjene hun hadde sendt meg etter at hun hadde lest de løsrevne «Feilskjær»-brokkene mine.
Da jeg litt senere var på vei gjennom parken, tikket det inn en tekstmelding fra Eva, klassevenninnen som i sin hilsen på russedressen min hadde spurt om jeg ville være hennes Adam, hvis Adam jeg nesten ble et par år senere, hvis Adam jeg hadde blitt om hun ikke etter et par uker som min Eva hadde funnet tilbake til eksen og etterlatt meg med knust hjerte i stedet. Jeg har ikke sett henne på alle årene fra da til nå, men vi gjenopptok sporadisk kontakt via Facebook for et par år siden, og nå i helgen skal hun i venninnebursdag her i byen og lurte på om jeg hadde lyst til å treffes i morgen kveld. Det har jeg, og det skal vi!
Her i leiligheten er det spor etter en kvinnes hånd, og det varmer, kjenner jeg:
Det er årsfest med jobben i kveld. Jeg gleder meg. Det kjennes som om jeg er i ferd med å legge fra meg usynlighetskappen jeg har båret i så mange år, som om jeg for første gang er i ferd med å tre ordentlig ut i verden der menneskene bor. Og det er en stor og vakker og lovende verden, kjenner jeg.
Og jeg er ikke full av forventninger rettet mot én bestemt kvinne som skal se meg og redde meg fra min egen indre tomhet. Jeg kommer ikke til å spinne rundt min egen akse for å holde greie på hvor Sjelefrenden befinner seg, jeg kommer ikke til å smyge etter henne og prøve å finne en åpning inn til henne. For alt jeg vet, kommer jeg ikke til å snakke med henne i det hele tatt i kveld, og det er i så fall helt greit.
Det er et par interessante kvinner på jobben ut over Sjelefrenden. En kollega fra den gamle avdelingen min som jeg så vidt nevnte i et innlegg før sommeren. Og et bysbarn av meg som snakker et melodisk og ufortynnet hjembysk som bretter seg rundt meg og gir gjenklang opp og ned langs ryggraden min. Kanskje kommer det til hyggelig prat med en av dem. Kanskje med begge. Eller kanskje ikke med noen av dem.
Det spiller ingen rolle. Det blir som det blir, og uansett så blir det bra!
Det fryder meg å skrive dativ på norsk. I fjellom. Det er der vi er. Påstedsbestemmelse. Det var vanlig med dativ nedi dalen for noen tiår siden. I hallingmålet. Men i bygda der min mormor vokste opp for rundt hundre år siden, er den lokale dialekten utdøende, det flate bokmålet er nærmest enerådende hos den oppvoksende generasjonen. Det er som å frarøve kulturlandskapet dets farge og lukt. Men slik er det, slik har det alltid vært.
Min grandonkel bygget denne hytta. Han levde og døde ensom, men han var en overordentlig nevenyttig kar, tross utdanning og karrière i byen. Han visste om et oppkomme oppi lia på motsatt side av den lille dalen der bekken renner og strakk en vannledning fra oppkommet tvers over dalen og fram til en kran montert på vollen utenfor her. En langstrukken hevert. Men den har vært død i år, kranen.
Nedpå myra fant jeg et brudd i en kopling. Ved hjelp av en eldgammel og blytung håndpumpe som jeg fikk låne av en fjern slektning, fikk jeg sugd ut mose og rusk fra vannledningen, og med et skjøtestykke og et par slangeklemmer fikk jeg skjøtet sammen bruddendene.
Dypt tilfreds over vel utført arbeid fylte jeg vannbøttene fra krana som igjen rant på vollen. Men da den siste bøtta var full og jeg stengte krana, hørte jeg stillheten og bekkebruset og regnet som trommet monotont mot hetta på regnjakka, og jeg kjente at like under hjertet ligger det en sorg, over livet vårt sammen som nå er over.
Vi er omgitt av tett granskog her. En senvinterdag for noen år siden brakk toppene av brorparten av granene under vekten av tung nysnø som over natten var frosset til is. De bærer spor etter mange harde vintre, trærne her. Men i går kveld i skumringen så jeg ut av sørvinduet at de støtter hverandre, granene. De holder hverandre i hendene og det gjør ingenting at de er pjuskete.
Jeg er en mann omtrent halvveis i livet, far til to og (fremdeles) gift med barnas mor. Denne bloggen er min ventil i en brytningstid der det livet jeg trodde jeg kjente, er blitt kastet opp i luften, og de ulike bitene fremdeles er midt i svevet. Hvor de lander, vet jeg ikke.
