Høst

Så sitter vi igjen rundt bordet, Terapeuten midt imot, Kona til høyre for meg.

«Nå, hvordan går det?» spør Terapeuten på sin myke og ubestemmelige nordvestlandsdialekt og ser fra den ene til den andre. Kona og jeg ser på hverandre og trekker pusten, nøler litt, og så forteller hva vi er kommet fram til og hvorfor. At vi tar en pause og ikke lenger skal bo sammen, men at barna blir boende. At det blir Kona og jeg som kommer til å måtte pakke toalettsakene en gang i uka, ikke barna. Om leiligheten vi har leid i byen og tenker å dele så lenge vi klarer.

Hun sier først ingenting, Terapeuten, men så nikker hun anerkjennende. Hun roser oss for vår evne til å kommunisere og være konstruktive. Sier at det er en veldig bra løsning vi er kommet fram til, og at det beste av alt, er at vi er kommet fram til den på egen hånd.

Samtalen glir over til barna og hvordan vi best formidler den nye hverdagen til dem. Ordvalg. Timing. Mulige reaksjoner. At vi må være tilgjengelige for spørsmål og trøst og forsikring om at vi fremdeles er glade i dem og fortsatt vil være en familie, deres familie. At de vil få en sorgreaksjon og at det er greit, at det er nødvendig, og at vi ikke må prøve å skjule vår egen sorg. At det er lov å være lei seg, men at vi må være faste i vår formidlig av at vi gjør det eneste rette. Det eneste mulige.

Kona trekker pusten og sier at instinktene hennes forteller henne det stikk motsatte, at hun må beskytte dem mot smerten som kommer, spare dem, hegne om dem og by på noe fint eller godt eller gøy som kan distrahere dem fra det vonde. At hun vet at det er feil, at hun må være sterk og samtidig tillate seg selv å være svak. At barnas vei videre går gjennom deres egne sorgreaksjoner. Men at det vil rive henne i stykker å bivåne dem.

Tårene triller nedover kinnene hennes og hun lener seg over bordet og tar en Kleenex fra pakken som står der og tørker tårene som fortsetter å trille. Jeg ser på henne og ser min uendelig vakre kone, mine barns mor, mitt livs store kjærlighet, og jeg ønsker å legge armen min om skuldrene hennes, men hun sitter for langt unna og det er uansett ikke oss lenger.

I gangen utenfor etter at timen er omme holder vi rundt hverandre lenge og gråter begge to. Jeg tenker at det holder nå, det er ikke gøy lenger nå, kan vi ikke holde opp med denne leken og gå tilbake der vi var den gang vi var lykkelige sammen? Men vi vet begge at det ikke finnes en vei tilbake, at den eneste farbare veien er den vi har foran oss, den som deler seg i to uavhengige veier som kanskje eller kanskje ikke en gang fører sammen igjen.

Kona må springe for å nå bussen. Jeg kjører til stasjonen og parkerer under et av de store kastanjetrærne der. Jeg har noen minutter til toget går og åpner døra og stirrer tomt ut av frontruta mens jeg lytter til de våte dryppene fra kastanjen. En fuktig bris suser i treet og bretter seg inn i bilen og tar meg tilbake til skolestart vestpå i barndommen. Hvert år når ferien er over og vinden lukter av høst, gjenopplever jeg stemningen fra dengang, da jeg satt på stuegulvet og la bind på skolebøkene mens stormkastene slo og regnet pisket mot ruta. En underlig, sammensatt, vemodig stemning.

Men det er ikke høst ennå. Det bare kjennes slik.

De første steinene til en ny grunnmur?

Terapeuten spurte oss om hva den andre kan gjøre som vil bety mest i hverdagen.

For min ville det hjulpet veldig om Kona kunne bidra til å holde noenlunde orden i huset, både ved å la være å rote, og ved å hjelpe til å rydde, slik at jeg slipper å bruke timer hver ettermiddag og kveld på å gjøre huset klart til en ny dag.

Kona sier det vil gjøre himmelvid forskjell om jeg kan begynne å gi henne ros og anerkjennelse for det hun faktisk gjør, som å lage gode middager, sørge for at vi er en del av det sosiale fellesskapet i vennekretsen og nabolaget, holde åpent hus for barnas venner og venninner, for å nevne noe.

I løpet av den ‘dyptpløyende samtalen’ vår i februar kom Sjelefrenden inn på en bok hun holdt på å lese, Gary Chapmans “The Five Love Languages”, som hevder at vi som mennesker forstår kjærlighetsytringer fra våre partnere primært gjennom ett av fem “kjærlighetsspråk”: Anerkjennelse, kvalitetsstid, gaver, tjenester eller berøring.

Der og da — men uten å si det — avfeide jeg det hele som noe wishy-washy new age-aktig tøv, men jeg ser nå at Chapman (og Sjelefrenden) er inne på noe, for Kona forstår anerkjennelse, mens jeg oppfatter kjærlighet fra henne når hun hjelper til i hjemmet — yter tjenester.

Terapeutens oppfordring var å fokusere på hva den andre ønsker og prøve å “snakke” til hverandre gjennom å gjøre det den andre ønsker. Og selv om det kjentes veldig unaturlig og gjennomsiktig ut i starten, så merker jeg at rosen sitter løsere nå enn den gjorde, og jeg ser Konas glede når jeg gir henne ros, som i sin tur bidrar til at den sitter enda løsere neste gang.

Kona på sin side har begynt å rydde, går høylytt og selvironisk rundt og sier at Nå rydder jeg, det er noen som roter forferdelig her i huset, jaggu bra at det er noen som rydder også! Og selv om det er gjennomsiktig, så setter jeg stor pris på det!

Jeg kjenner at litt av det jeg kjente for Kona tidligere, kanskje er på vei tilbake. Kanskje vi så smått er i ferd med å støpe de første steinene til en ny grunnmur for dette forholdet?

Bom

Vi har begynt i parterapi, Kona og jeg.

Den første gangen røsket det opp i en hel del å sitte slik side ved side og beskrive forholdet som det har vært og er overfor en utenforstående. Vi var ganske satt ut begge to, fordi bildet av nåsituasjonen ved Terapeutens hjelp stod fram i ganske klare farger. På godt og på vondt.

Vi gikk sammen de to første gangene. Den tredje gangen gikk jeg alene. Sammen fikk Terapeuten og jeg oversatt tungsindig, som var ordet Kona og jeg hadde brukt for å beskrive sinnelaget mitt den første gangen, til grublende. Det viste seg at tungsindig var Konas ord, ikke mitt. Grublende er langt mindre negativt ladet.

Jeg fortalte om hvordan jeg de første årene knapt kunne tro det var sant at en så vakker kvinne ville være sammen med lille meg. Hun gravde dypere, ned til den jeg kanskje egentlig er, under alle lagene som et langt ekteskap har etterlatt seg i min væremåte og mitt tankesett.

Men jeg nevnte ingenting om Skytsengelen, eller om bryllupet. Jeg kom ikke på det.

Den siste timen før sommeren var viet Kona. Hun fortalte om hvordan hun opplever det å bli oppfattet som totalt uinteressant av sin mann. Da hadde Terapeuten fortalt om pidestallen hun hadde tronet på de første årene, og sagt at det måtte ha vært litt av et fall å ramle ned fra den. Men uinteressant, det var hun såvisst ikke!

Omtrent så mye har Kona gjengitt av samtalen. Samt at hun spurte nærmest i forbifarten da hun skulle gå hva Terapeuten mente om at jeg skulle i Skytsengelens bryllup. Det hadde hun ikke hørt noe om, Terapeuten, hva var det for noe? Og så har Kona, ut fra sin forståelse og sannsynligvis krydret med sine sedvanlige overdrivelser, fortalt at jeg skal til Frankrike i en ung og for henne fremmed kvinnes bryllup, uten henne, uten familien, er ikke det underlig?

Og i følge Kona hadde Terapeuten vært skjønt enig. Terapeuten skal ifølge Kona ha sagt at det både er besynderlig og ikke minst uheldig for prosessen vi står midt oppi, at jeg drar i Skytsengelens bryllup. Ytterligere detaljer har ikke Kona, og Terapeuten er på ferie de neste fire ukene.

Jeg har oppriktig gledet meg til turen. Jeg har stått bredbeint med armene i kors over brystet og sagt at Jeg drar, uansett hva du sier! Jeg har vært trygg på at jeg gjør det rette. På at jeg for én gangs skyld gir meg selv en vitamininnsprøytning. Jeg trenger sårt en vitamininnsprøytning!

Men nå har det dukket opp en bom tvers over veien foran meg. Det er en ganske ordinær bom som jeg både kan krype under og klatre over. Men den er der like fullt. Den var der ikke i går. Og jeg er en snill gutt, har alltid vært det. Jeg gjør ikke det jeg ikke får lov til. Og en bom taler et ganske entydig språk: Hit, men ikke lengre!

Hele gleden over å skulle dra, er borte. Hvor ble den av?