Livets ljå

14. september 2009 kl. 20.59 (Kjærlighet, Sorg, Vennskap)

Time for dag for måned for år ruller livet over oss, igjen og igjen kapper det oss ned og tresker og maler oss til støv, og igjen og igjen soper vi oss sammen og reiser oss og rister av oss støvhammen og går ufortrødent neste time og neste dag og neste omgang med livets ljå i møte.

Støvhammen vi rister av oss er brustne drømmer, tapte illusjoner, håp som er borte, kjærlighet som ikke er mer, og sårene de etterlater seg, danner arr som vi bærer med oss og som gir oss innsikt og tyngde og øyne for hverandre, for med arrene smuldrer maskene og vi ser at vi ikke er alene om å være skjøre og gjennomsiktige, og vi møtes sjel mot sjel og hjerte mot hjerte på en måte vi sjelden evner i yngre år.

Men det er noen av oss som holder fast i drømmene og håpet, som igjen og igjen vender livet det annet kinn og fortsetter å tro på det gode i mennesket, som er velsignet med et aldri sviktende humør og et boblende lyst sinn

… men om vi ser nøye etter, hender det at vi langt bak i de funklende øynene ser noe som minner om stille, mørkt vann, og det er sorgen som ligger der, sorgen over svikene som måtte tåles, over alt som er tapt og som aldri ble, over alt som ikke får komme til overflaten.

En tynn og skimrende sølvtråd har forbundet oss gjennom alle disse årene, Eva. Du er velsignet med det lyseste sinnet jeg noensinne har møtt. Men jeg har sett sorgen din. Du slapp meg inn og lot meg se den, og jeg fortsetter å se den selv når du ikke er her, og i sorgens kjerne ser jeg deg som du var den gang for over tjue år siden, før livet rullet over deg, og jeg kjenner at jeg gråter, for et sted i min sorg finnes også du.

5 Kommentarer

Åpning

7. september 2009 kl. 18.24 (Her og nå, Kjærlighet, Mat, Vennskap)

Kona kom hit på søndagsmiddag i går. Jeg serverte lettsaltet torsk med eggesmør, broccoli og nypoteter. Da alle var forsynt, var fatene tomme. Torsken jeg avskydde som barn, går rett hjem hos både Eldstemann og Minstejenta!

«Nå, hvordan går det i leiligheten?» spurte jeg da barna hadde gått fra bordet.
     Hun trakk pusten og så ned, nølte, og jeg skjønte hvor hun hadde vært — at hun ikke hadde vært i leiligheten ennå.
     «Du har vært litt her og litt der, kanskje?» spurte jeg, og hun senket skuldrene og møtte blikket mitt, og jeg klarte ikke å la være å smile.
     «Litt her og litt der, ja,» innrømmet hun.
     Jeg kjente at smilet ble bredere. Jeg kjenner Kona mi og vet hva hun trenger, og jeg unner henne det!
     Hun slo ut med armene. «Om det er noen som gjerne vil degge og dulle for meg i denne perioden, så tar jeg imot. Jeg trenger det. Det stikker ikke så dypt, men her og nå trenger jeg det, og jeg tar imot.»
     «Vet du hva, jeg unner deg det! Det gleder meg å vite at du har det bra!»
     «Men da du ringte og spurte om jeg ville komme på middag i dag, var det ikke vanskelig å prioritere, jeg var aldri et sekund i tvil om hva som er viktigst. Det er dette som er hjemme!»

Senere satt vi begge ute på framsiden mens barna løp til og fra i lek med de andre barna i nabolaget. Et par av våre nærmeste naboer kom forbi og vekslet noen ord, de vet hvordan stoda er hos oss, og jeg kjente et snev av stolthet over å sitte slik sammen med Kona — over å kunne sitte slik — tross alt som har skjedd den siste tiden.

I morges fikk jeg en tekstmelding fra henne:

Tusen takk igjen for en veldig hyggelig søndag. Satte veldig pris på det! Har i helgen drukket en fantastisk fransk vin fra Rhône som jeg skal kjøpe til deg i gave! Kanskje vi kan drikke den sammen hjemme en gang? Ha en fin dag!

For det blir flere felles søndagsmiddager her hjemme utover høsten. Vi har avtalt at så sant det lar seg gjøre, så skal vi invitere den andre. Og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg! Jeg kommer til å legge meg i selen for å skape minneverdige måltider, og jeg vet at hun kommer til å gjøre det samme.

Det ligger en åpning der. Vårt fortsatte vennskap går via den åpningen. Veien til vår delte framtid, det være seg som vel forlikte ekser eller — mot all formodning — som gjenforente ektefeller, fører gjennom den åpningen.

Jeg kjenner en gryende optimisme. Det finnes en framtid, og jeg tror den blir bra!

6 Kommentarer

En valgt illusjon

3. september 2009 kl. 22.49 (Barna, Her og nå, Kjærlighet, Savn, Vennskap)

Det ligger et antall hundremeterskoger mellom togstasjonen og huset her. Gjennom disse tråkler en sti seg, og om jeg har tid, er det en nydelig tur gjennom passe kupert terreng. I dag hadde jeg tid. Mot slutten av turen går stien ned i et søkk der en gangbro krysser den lokale elven, og ved enden av broen begynner en bratt stigning som ikke stopper før jeg er nesten hjemme, og i dag brøt solen nesten gjennom det disige skydekket og jeg måtte ta av den tynne jakken og fortsette i bare t-skjorten, for jeg kjente solvarmen, tross høsten som er like rundt hjørnet og akkurat nå hvirvler kaldt rundt hushjørnene og trommer og sildrer med regnet sitt på taket og i vinduskarmene og i hagen utenfor.

Jeg kom inn på kjøkkenet via terrassen, og der stod Kona med ferdigbakt sjokoladekake og innkjøpt smågodt og kokosboller og gelé og brus, og min jobb var å rigge og dekorere langbordet og fordele smågodtet likt i godteposene og steke pannekakene som Minstejenta hadde bestilt, men først tok jeg meg en kald en fra kjøleskapet og dumpet ned ved kjøkkenbordet.

Det var en stund siden vi hadde sett hverandres hverdagssider, og vi så på hverandre, men sa ingenting ut over hverdagslig småprat. Hun fortalte at en nabo i løpet av dagen hadde sett at Roxy klatret ut av et vindu i andre etasje og hoppet ned på markisen og videre ned på terrassen, og at hun var engstelig for at hun skulle rote seg bort igjen. Jeg fortalte om den fine turen fra stasjonen og om solen som fremdeles varmet.

Jeg begynte å fordele smågodt i posene, og spurte etter en stund hvordan hun syntes det gikk for tiden. Nei, hun mente da at det gikk greit, stort sett, men at sammenstøtet vårt foran barna da hun kom hjem fra jobbreise her om dagen, fremdeles satt i. Hvordan gikk det med meg? Og knuten som aldri helt forsvinner fra brystet mitt for tiden, strammet seg og jeg trakk pusten og trakk den igjen, for jeg kjente at det nappet i hakepartiet, og jeg sa det som det er, at jeg synes det er tungt.

For i bunn av vår rørende enighet i denne prosessen, har det ligget et solid vennskap og en gjensidig respekt og godvilje. Vi vil hverandre vel! Men nå som vi ikke ser hverandre så ofte, synes jeg ikke det er slik lenger. Vi formidler beskjeder til hverandre, men vennskapet — det ekstra spørsmålet, den lille anekdoten, de delte tankene og følelsene — er nesten fraværende, det har til tider vært som å snakke med en fremmed når jeg har snakket med henne på telefonen.

Sa jeg.

Hun sa hun var sliten og gikk for å legge seg nedpå en stund. Mens jeg fortsatte å fordele smågodt i posene, kom Roxy tassende inn fra terrassen, og jeg ropte opp til Kona at nå var Roxy tilbake. Hun svarte ikke, og jeg tenkte at hun sov. Men etter et halvt minutt hørte jeg den gråtkvalte stemmen hennes som sa hvor glad hun er i meg, at hun gjerne ville ha sagt det! I like måte, svarte jeg, for det er jeg — forferdelig glad i henne!

Barneselskapet — årets lengste to timer! — forløp relativt smertefritt, noen kollisjoner på trampolinen og forurettede småprimadonnaer til tross. Og samarbeidet oss imellom fløt som i bedre dager: Vi utfylte hverandre og var et godt team. Da de siste småprinsessene og -prinsene var gått, gav vi hverandre en fomlete klem og sa vel blåst.

Hun kunne dratt inn til leiligheten i kveld, men på min invitasjon valgte hun å bli over til i morgen. Hun sover nå. Alle sover nå. Ute blåser det og plaskregner. Igjen er verden som den har vært de siste ti-elleve årene, og jeg kjenner hvor godt det er. Her og nå kjennes det usigelig godt. Jeg kjenner meg nesten hel.

Jeg vet at det er en illusjon, men jeg har valgt den selv. Det går uansett snart hull på den.

7 Kommentarer

Usagt

24. august 2009 kl. 10.31 (Her og nå, Vennskap)

     En skygge synker ned i setet ved siden av meg. «Hallaien!» hører jeg og suges ut av Bombays mafiaverden og tilbake til her og nå.
     Det er en gammel studiekamerat. Jeg treffer ham på bussen innimellom. Han var også på festen der jeg traff Kona, det var han som i en tidlig morgentime sa til henne, der hun satt i armkroken min, at: «Av alle de single mennene du kunne endt opp med her i kveld, er han underveis den beste!»
     Han kunne vært en en god venn, men det har ikke falt seg slik. Jeg ser ham stort sett bare i forbifarten, på bussen, som regel med ukers mellomrom.
     «Goddag, goddag!» svarer jeg og pakker Greg Roberts’ Shantaram ned i jobbsekken, i rommet der det tidligere lå en juleinnpakket CD med Bugge Wesseltoft sammen med et lite, sølvfarget kort uten påskrift.
     «Nå, hvordan står det til med den karen?» spør han.
     Jeg nøler. «Tja, hvordan står det til…?» spør jeg retorisk tilbake og kjenner at sannheten rører på seg, den vil gjerne ut. Jeg ler usikkert. Jeg vet at om jeg senker guarden og forteller hvordan det faktisk står til, så er den ute i hele vennekretsen i løpet av noen dager. Sannheten. «Nei, …» sier jeg og nøler et sekund til.
     «På vei på jobb, kanskje?» spør han like retorisk, og øyeblikket er over.
     «Ja, jeg tenkte jo jeg skulle ta en tur. Det er mandag, er det ikke?»
     «Jo, er visst det. Virkeligheten kommer brått på!»
     «Jaså? Akkurat tilbake fra ferie?»
     «Nei, har vel vært tilbake på jobb i en tre ukers tid nå.»
     Jeg tenker etter, regner uker i hodet. «Ja, jaggu, det har jeg også! Trodde det bare var to. Som tiden flyr! Snart jul…»
     «Ja, ikke sant!»
     «Hvordan var ferien, da? Sol og sommer?»

2 Kommentarer

Mellow

21. august 2009 kl. 09.56 (Her og nå, Libido, Ord, Vennskap)

Søvnteppet dras av meg og blir borte. Det murrer i hele kroppen og hjertet later til å tro at jeg er en hare. En murstein ligger på tvers og skraper mot innsiden av hodet. Klokken er litt over halv fem. Jeg er innhyllet i total stillhet. Jeg lytter mot det åpne vinduet, men byen holder pusten og avgir ikke en eneste lyd. Etter noen minutter, et knapt hørbart tp. Så ett til … så flere … og så slår regnet ut i full blomst og spiller regn-tam-tam på bjørka utenfor vinduet.

Jeg må desperat pisse, men det må pent vente — jeg har et morrabrød som kunne sprengt betong.

«Mmm, kan ikke la en slik godsak gå fra meg,» hendte det at Kona sa i et annet liv når hun smøg seg inntil meg om morgenen og oppdaget hva slags tilstand jeg var i. Hun nektet å gå med på at morrabrød har lite eller ingenting med seksuell opphisselse å gjøre. Jeg måtte ha drømt noe, mente hun, og lot ikke godsaken gå fra seg. Men egen nytelse var det ofte så som så med, for morrabrød er egentlig ubrukelig til det meste — sett fra min side.

Korte glimt fra årsfesten i går farer gjennom hodet. Minglingen i forkant. En samtale om tallenes historie. En dukkeaktig servitør med smale hofter og silikonpupper. Bysbarnet i svart kjole med tynne skulderstropper, det lille stikket av skuffelse når hun går tidlig. Kollegen fra den gamle avdelingen som ikke er der, et hull i mengden. Sjelefrenden som beveger seg ute i periferien og endelig bare er et ansikt blant mange. Et nytt ansikt med kortklipt, mørkt hår og en tjuetallsinspirert kjole som stjeler oppmerksomheten min en stund, inntil hun går ut for å røyke.

Kolleger som åpner seg for meg når jeg forteller om tingenes tilstand. Jeg er ikke alene! Et par kolleger er åpenlyst begeistret for blyantskissene mine og lurer på hva ambisjonene mine er i den retningen, før de forteller om egne hobbyprosjekter innen musikk og poesi og … ølbrygging. Jeg aner en potensiell utvikling fra kollegialt til ekte vennskap.

Sjefens overordnede som dumper ned ved siden av meg og er medmenneske og legger armen om skulderen min når jeg sier at jeg gjør jo ingenting på jobb, jeg bare synser og babler, jeg vil jo egentlig programmere. «Nei, du underveis, du skal bli stor sjef — ikke sant, dere, han underveis skal bli stor sjef?» sier han, og jeg protesterer, «Ikke faen!» sier jeg og han ler og jeg ler og en kriblende varme smyger seg fra magen og ut i hele kroppen, anerkjennelsens gode varme.

Søvnteppet er og blir borte. Jeg står opp og dusjer og gjør leiligheten klar til Konas innrykk senere i dag. Ute spiller regnet fortsatt heftig tam-tam og jeg kunne tatt buss, men jeg går i stedet — regnet resonerer i meg og jeg lar meg svøpe i det. Det er tidlig morgen og byen er stille, stille. Det renner strie bekker i bakken fra parken ned mot hovedgaten i denne byen livet har landet meg i. Trillekofferten som jeg fortsatt forbinder med turene til Gøteborg, er mørk av væte.

Jeg manøvrerer paraplyen etter vindretningen mens vannet langsomt trekker inn i skoene.

4 Kommentarer

Hjem

14. august 2009 kl. 17.08 (Her og nå, Kjærlighet, Lengsel, Sorg, Vennskap)

Så sitter jeg her, da. Har overtatt leiligheten og megler er gått. Den er strøken, kan ikke si noe annet. Stue, kjøkken, soverom. Smakfullt møblert. Dekketøy, bestikk, gryter og kar. Det meste jeg trenger. Det meste vi trenger. Men jeg kjenner det som å komme til hotellet når jeg er på jobbreise. Kofferten parkert innenfor døren, et kjapt overblikk, greit nok, man er jo på gjennomreise. Jeg er på gjennomreise. Her, men likevel ikke her.

Men her skal vi altså bo halvparten av tiden hver i året som kommer, Kona og jeg. Kanskje lenger. Bare noen kvartaler fra der Kona bodde da vi traff hverandre, det som ble vårt første, felles hjem. Hver gatestubb er fylt med minner fra den første, lykkelige tiden. Jeg kan fort henge meg fast der, henge meg fast i vemodet. Jeg trodde ikke jeg skulle kjenne det så sterkt, men her og nå gjør jeg det. Her, da.

Vi skulle vært i et førtiårslag på lørdag, men vertinnen har meldt fra at hun ligger nede med influensasymptomer, så festen er avlyst. Svigermor var booket inn som barnevakt og har lagt store planer, og Kona kjenner sin mor og vet hvor skuffet hun ville blitt om barna ikke kom, så de drar til henne på lørdag likevel, tross avlyst fest.

«Å,» sa jeg til Kona, «da kan vi ta en øl på stampuben på lørdag, akkurat som i gamle dager!»

Hun har vært havnen og ankeret og oppdriften min i over ti år, hun har vært og er fortsatt min aller beste venn, og jeg mente det, jeg hadde virkelig satt pris på å ta en øl med henne. Men nå som vi ikke skal på fest, har hun takket ja til et jobbarrangement utenbys i stedet. «OK,» sa jeg og kjente skuffelsen som et søkk i magen. For hva skal lille meg finne på heromkring? Den gamle følelsen av å være alene i verden, som jeg husker så altfor godt fra årene før jeg traff Kona, ligger og lurer like under overflaten. Klarer jeg å holde den i sjakk?

Jeg elsker åpningsscenen i «Gladiator», der Maximus drar hånden over de modne aksene i åkeren sin. Gjennom hele filmen har han kun ett mål, og det er å komme hjem, hjem til familien og jorden han har dyrket.

Jeg tok dette bildet for et par dager siden, mindre enn to hundre meter fra det som har vært vårt felles hjem, og hvor barna fortsatt skal bo. Der, men ikke her.

kornåker

10 Kommentarer

Brytning

9. august 2009 kl. 08.58 (Her og nå, Sorg, Vennskap)

Hele svigerfamilien og vi var samlet hos Svoger i går, for siste gang under illusjonen av at alt er som det skal være mellom Kona og meg. Svoger og Svigerinne giftet seg med pomp og prakt tidligere i sommer, og Svigermor, som alltid har følt seg litt snytt av Konas og mitt minimalistiske bryllup med bare forlovere til stede, foreslo at vi burde gifte oss på nytt slik at hun kan få holdt den talen hun synes vi fortjener. Vi lovet ingenting.

Uka som kommer, blir den siste hvor vi bor under samme tak, Kona og jeg. Fra og med neste helg vil bare én av oss bo her om gangen, annenhver uke. Stemningen oss imellom er preget av venting, av å trå vannet. Samtidig prøver vi å gjøre vårt beste for at stemningen i huset skal være hyggelig denne siste tida. Konas tilnærming er å være påtatt hyggelig. Det har hun fra sin mor. Om vi smiler og sier hyggelige ting, da blir det hyggelig. Om det bare ikke hadde vært så gjennomsiktig. For meg er stive smil og tomme ord jevngodt med ingenting.

I går var en slik dag hvor det hverken var godvilje eller ektefølt vennskap å spore hos Kona, bare overdrevent oppspilte øyne over et tilgjort smil. Jeg gikk gjennom en av de siste kassene fra flyttesjauen for et par år siden da jeg kom over en skoeske med bilder og souvenirer fra en lykkeligere tid. Det var sterk tobakk, tårene presset på, og jeg ropte på Kona. Hun hadde ikke helt klart for seg hva jeg drev med og så på skoesken med et spørrende og engstelig blikk som ikke helt så hva som var oppi der. Det interesserte henne ikke hva jeg drev med, hva jeg hadde funnet, hun holdt på med sitt og smilte tilgjort enda en gang og forsvant. Ingenting.

Jeg var tung til sinns i bilen på vei til Svoger. Vi skal feire jul sammen bare vi fire i år, og jeg har genuint gledet meg, vår aller fineste jul var den ene hvor det bare var oss fire, men i bilen begynte jeg å tvile og sa at jeg håpet at julen ikke kom til å bli like tom og grå som i dag. Kona følte seg angrepet og gikk rett i forsvar, skjønte ikke hva jeg snakket om, vi hadde da hatt det hyggelig?

Pus i støvler

Barna hadde sittet til bords så lenge det lot seg gjøre og leken begynte å bli voldsom, så vi lot dem få se en film, Shrek 2. Et stykke ut i filmen hørte vi hjertskjærende hulking fra Minstejenta, og Kona tok henne på fanget, men klarte ikke å få ut av henne hva som hadde skjedd, og etter hvert ville hun tilbake til filmen. Et par ganger til skjedde det, hjerteskjærende, uforklarlig hulking, og så tilbake til filmen. Da filmen var slutt, kom hun for å vise meg bildet av Pus med støvler på DVD-boksen. «Ikke sant den pusen er veldig, veldig søt?» spurte hun med skjelvende underleppe, og jeg skjønte med ett hvorfor hun hadde grått så hjerteskjærende. Stakkars, stakkars lille søte pusen.

Knuten i brystet hadde vokst seg stor i løpet av kvelden. Jeg tok Kona til side og sa at det hadde vært fint om vi kunne dra i rimelig tid og ikke drøye så lenge som disse kveldene har pleid å vare. «Du skulle holdt deg hjemme om du kjenner det slik,» sa hun til meg. «Men nå er jeg nå en gang her,» svarte jeg, hvorpå hun sa at jeg ødela kvelden for henne.

Jeg gikk og satte meg på balkongen og så utover bygårdene og lyttet til tungtrafikken på gata under. Etter en stund dumpet Svoger ned i stolen ved siden av meg. Han er en av de få innvidde, han gikk gjennom det samme for en del år siden. «Det blir en spesiell tid framover,» sa han, og jeg nikket bekreftende. Jeg klarte ikke lenger å holde på tårene, de trillet lydløst nedover kinnene mine. Han la en hånd på skulderen min. «Jeg synes vi skal ta oss en øl en dag,» sa han. Konas store, hjertevarme lillebror.

balkong

7 Kommentarer

Ulmeglør

7. august 2009 kl. 23.13 (Her og nå, Lengsel, Vennskap)

Hun har sittet på plassen sin hver dag siden jeg var tilbake fra ferie, kvinnen jeg en gang kalte Sjelefrenden. Dypt konsentrert, som alltid. Jeg har registrert henne og støtt på henne og hilst og sagt hei og smilt og blitt smilt tilbake til. Men det er ikke lenger slik at hennes rene tilstedeværelse ledsages av et sitrende magnetfelt hvis sjokkbølger slår ned i brystet mitt og legger seg i mellomgulvet som noe tungt som iler varmt gjennom kroppen og gjør at det bare er av ren viljestyrke at jeg ikke spinner om min egen akse for ikke å miste henne av syne.

Jeg hadde et Sjelefrende-formet tomrom i meg som hun og bare hun kunne fylle. Tomrommet er der fortsatt, men det er mindre og har ikke lenger hennes form.

Men det bærer fortsatt hennes avtrykk. Jeg kjente det da hun satte seg ned ved siden av meg til lunsj i dag. Jeg husket hvordan den var, fornemmelsen av å bli hel av å la meg falle inn i henne. Jeg husket hvordan ansiktet hennes var nøkkelen som låste meg opp, at øynene hennes var vinduer inn til et forjettet landskap som jeg tørstet meg syk etter å utforske. Igjen så jeg dette ansiktet, og jeg husket og skjønte at jeg stod på kanten av et stup og at det bare var å la seg falle.

Men jeg strittet imot. Innskytelser kom til meg, ord lå på tungespissen, replikker som kunne fått fram smilet, og jeg fikk fram smilet, men jeg strittet imot. Jeg kjente hvordan det sammenskrumpede tomrommet i meg strakk og utvidet seg for å gi plass til henne, men jeg lot det ikke. Vi var seks kolleger rundt bordet, og jeg pratet med henne og jeg pratet med de andre. Hun er en kollega, og det er det jeg vil at hun skal være. Ikke mindre, men heller ikke mer.

Men vi ble sittende lenge. Da lunsjpausen var fem-ti minutter på overtid, reiste hun seg og gikk noen skritt, nølte og snudde seg mot meg og sa hun hadde lyst på en is, hun kom kanskje tilbake. Mens hun var borte, kom en annen kollega og satte seg på plassen hennes, og da hun var tilbake med isen, stusset hun og satte seg på utsiden av ham. Jeg la merke til nølingen hennes. Jeg la merke til stussingen. For bare noen måneder siden ville de vært uhyre lettantennelige vedkubber til mitt indre ønsketenkningsbål. Men bålet har bare noen få ulmende glør igjen, og små glør fater ikke i tunge, våte kubber.

Om en måned gifter hun seg. Jeg ønsker henne alt godt. Selv fortsetter jeg som jeg stevner langs min egen vei.

13 Kommentarer

Anker

1. august 2009 kl. 15.12 (Barna, Her og nå, Historien, Vennskap)

Det tar det bare et par sekunder fra jeg stopper motoren til sikten er forvridd til tilnærmet null av regnet som trommer øredøvende mot taket og renner i bølgende flak nedover frontruten. Jeg har hverken paraply eller regntøy, bare en tynn sommerskjorte og ditto sko. I noen sekunder vurderer jeg å bli sittende til regnet gir seg, men det lønner seg sjelden, jeg er tross alt vanntett. Jeg griper den fortsatt kalde Sancerre-flasken og stuper ut av bilen og løper dukknakket opp til inngangspartiet og ringer på. Jeg blir våt til skinnet på de få meterne.

Det er femten år siden sist, men hun er lik seg. Vi hadde en veldig god tone den gang og det er godt å se henne. Da var hun samboer med en av mine beste venner, nå er hun uførepensjonert alenemor — barnefødsler kan fare brutalt fram med skjøre kvinnekropper. Heldigvis har hun omløp i hodet og bein i nesa, for det trengs for å håndtere NAV og det gjør hun på strak arm, viser det seg. Men femten års tilvekst gjør at vi ikke ser hverandre helt klart, ikke ennå, det må mer tid til enn de få timene vi har nå. Vi lover hverandre å ta oss tid til de ekstra timene, det behøver ikke å gå femten år til neste gang.

Det regner ikke lenger når jeg plasserer katteburet på passasjersetet. Lille svart-hvite Roxy ser seg forvirret og engstelig omkring. Jeg godsnakker med henne underveis, og hun dupper innimellom, avbrutt av sped, men intenst bedende mjauing og Houdini-aktige forsøk på å vri seg ut mellom sprinklene i buret. Når jeg girer, hender det at hun når meg med klørne sine.

Det er barna som har mast seg til henne. Kanskje kan hun være et anker for dem i omstillingsfasen som ligger foran dem. Foran oss alle. For mens Kona og jeg vil komme og gå her i heimen, annenhver uke, vil Roxy alltid være her.

Jeg er vokst opp med katt, og årene som er gått siden gamle Oskar trakk sitt siste sukk, er med ett borte, Roxy glir inn i skyggen hans og fyller den perfekt.

7 Kommentarer

Trur eg

9. juni 2009 kl. 20.58 (Her og nå, Lengsel, Vennskap)

Så var det bare Sjelefrenden og jeg igjen ved lunsjbordet. Vi satt ute og en sky hadde kommet foran sola og én etter én hadde de andre hutret seg innendørs, men Sjelefrenden hadde genser på og mat igjen og spurte om jeg ikke hadde fem minutter til å holde henne med selskap der ute. Det hadde jeg. Jeg er ganske kulderesistant.

Vi snakket først om nærliggende jobboppgaver som hun nylig har påtatt seg og som hun er delvis frustrert over og delvis fornøyd med å ha fått anledning til å bryne seg på. Etter hvert gled samtalen over mot jobben generelt og det vi driver med i denne sjappa. Dernest tilbake i tid mot det vi har gjort tidligere i yrkeslivet og enda før det igjen — samt en delt frustrasjon over alle kompromissene som må inngås i vår felles jobbhverdag.

Så hadde hun skrapt tallerkenen ren. Men sola hadde tittet fram igjen fra bak skyen, så vi gikk inn og hentet oss hver vår is og gikk ut igjen, og hun trakk pusten og jeg fikk en fornemmelse av at hun sank litt sammen, og da hun så opp, var det den skimrende sjelen hennes jeg så i øynene, og den ville snakke om livet. Så mens vi langsomt slikket i oss isene våre, bød sjelen hennes min opp til dans, og min hennes, og sammen hvirvlet de oss gjennom sol og skygge og en lunsjpause som etter hvert var stygt på overtid.

Du, så lenge siden sist! Du, så ubeskrivelig tilfredsstillende!

Etterpå kjente jeg meg trist og glad på én gang. Takknemlig, er vel ordet. Ydmykt takknemlig for dansen. Trist for at den var over, men også håpefull, fordi det neppe går like lang tid til neste dans som siden forrige.

Romanse? Det får tiden vise. Hun skal gifte seg på sensommeren, så det er vel heller tvilsomt. Og strengt tatt har jeg aldri ønsket mer enn samvær med henne. Samvær og samtale. Som i dag. Om sjelene våre kan by hverandre opp til dans innimellom, så er jeg mer enn fornøyd. Det er alt jeg trenger av påfyll.

(Trur eg.)

5 Kommentarer

« Older entries