Sjelefrenden
Sjelefrenden er godt og vel ti år yngre enn meg og i sitt livs vår. Hun var samboer da vi traff hverandre, forlovet seg da det “stormet” som verst mellom oss, og giftet seg i sommer. Hun er lynende intelligent og vitebegjærlig, og liker som meg å fundere og grunne over hva livet har å by på.
Å møte henne, var som å våkne opp av en hundre år lang tornerosesøvn: Hun var kvinnen jeg ikke trodde eksisterte, hvis sjel jeg ikke ønsket noe annet enn å bade i og drikke av fra morgen til kveld. Det var mer enn nok for meg å prate med henne. Tanken på sex streifet meg nærmest som en dissonans, noe man eventuelt fikk ta stilling til om det skulle blitt aktuelt. Det var ikke viktig. Det rene samværet var viktig. Sammen med henne kjente jeg meg nærmest selvlysende av glede.
Etter at jeg kom til å trå henne litt for nær, var avtalen mellom oss at jeg ikke skulle “prøve meg” igjen. Jeg funderte stadig over måter å omgå denne avtalen uten å bryte den, slik at vi kunne få avklart hva vi — hun og jeg — var eller kunne være for hverandre.
August 2009: Det er avklart nå. Jeg fikk hjelp til å se mye slik det egentlig er, og Sjelefrenden og jeg har nå et uproblematisk, platonisk vennskap. (Jeg burde egentlig finne et nytt kallenavn til henne…)
Skytsengelen
Skytsengelen er på alder med Sjelefrenden, godt og vel ti år yngre enn meg, og giftet seg med sin utkårede i sommer. Jeg traff henne på bar en gang jeg var på jobbreise for noen år siden, og har ikke sett henne siden. Men det har utviklet seg et helt spesielt vennskap mellom oss. Vi bryr oss genuint om hverandre. Det er et vennskap der begge gir og ingen krever. Jeg kjenner varmen og omtanken hennes bare jeg lukker øynene. Hun var den første jeg betrodde meg til, og hun tok historien min på strak arm.
Hun var lenge det nærmeste jeg hadde et fang å legge hodet i!
