«Pappa, hvorfor får alle jenter pupper når de blir voksne?»
     «Det er fordi alle jenter kan få baby i magen når de blir voksne, og når babyen kommer ut, trenger den melk, og det får den fra puppene.»
     «Men de kan jo få melk fra flaske?»
     «Det fantes ikke flasker da menneskene ble til.»
     «Hvorfor ikke det?»
     «Du vet, mennesket er jo egentlig bare et dyr som har funnet på mange lure ting.»
     «Hva slags dyr er vi, da?»
     «Menneskedyret. Du vet at kattunger får melk fra mamma’n sin, og sånn er det med menneskene også. Barna får melk fra mamma’n»
     «Katter har ikke pupper!»
     «Jo, de har det. Kattepupper. Ikke menneskepupper. Har du ikke lyst på pupper når du blir stor?»
     «Jo da! Men jeg vil ikke bli kjæreste!»

Knapt en glo igjen, skrev jeg for kort tid siden.

Vi havnet ved samme lunsjbord i går, hun og jeg. Jeg kjente blikket hennes på meg, møtte det, så bort, snudde meg mot de andre. Snakket heller med dem enn med henne. Ansiktet hennes, som solen. Må ikke se på solen.

Såret blør ikke lenger, men det er ikke ferdiggrodd, skjønner jeg nå. Ikke pirke i skorpen. Hun kan by meg opp alt hun vil, men jeg vil ikke danse. Jeg har et sår som må få gro.

Hun er hos ham, men det er noe som ikke stemmer. De er i en dunkelt opplyst fabrikkhall, omgitt av en monoton, metallisk dur. Trekkene hennes er utydelige og hun har noe flyktig over seg, noe kaldt og tvungent, som om hun er et sjelløst skyggebilde som vil løse seg opp og bli borte om tankene hans skulle vandre. Han legger armene omkring henne, men hun er kald og klam og skjelver som i et anfall, og hun glir ut mellom armene hans og blir borte i skyggene. Han legger på sprang etter henne, men hun forblir borte. Han stopper og roper etter henne, men hun svarer ikke.
     Han samler seg og maner henne fram til hun igjen står foran ham. Ansiktet hennes er som en grov kulltegning der linjene bølger inn og ut av fokus.
     «Lo siento, men du kan nok ikke bli med videre,» sier hun.
     «Du er den klareste stjernen på min himmel,» sier han. «Nå som jeg har funnet deg, kan jeg ikke bare la deg gå!» Han strekker en arm ut mot henne, men hun flakker uhåndgripelig hit og dit foran ham, og han trekker armen til seg igjen.
     «Ikke puedes bli med conmigo,» sier hun. Han stusser over grammatikken hennes. Det er noe som skurrer, men han får ikke helt tak i hva. «Ikke puedes,» sier hun igjen, og langsomt faller ansiktet hennes på plass og blir til et svart-hvitt portrettfoto som han holder i hånden. Det er det eneste bildet han har av henne, og når han ser opp, ser han dagen skinne blekt gjennom florlette gardiner på et rom han ikke umiddelbart kjenner igjen.

Jeg skrev mye om henne jeg kalte Sjelefrenden da jeg startet denne bloggen. Det er knapt en glo igjen av ilden som var da, og godt er det — det var ganske slitsomt mens det stod på.

Men det var en sjelefrende før henne også. Jeg traff henne en sommer i Frankrike for godt og vel femten år siden. Ana het hun. Vi hadde ikke mer enn en liten uke sammen før hun skulle tilbake til Spania, men i løpet av de altfor få dagene gav hun meg en følelse av hjemkomst som jeg aldri har sluttet å lengte etter å få oppleve igjen. Men hun måtte dra, og allerede noen timer etter at vi hadde tatt avskjed, druknet jeg sorgene mine hos en annen ung spanierinne. Jeg har i ettertid skjønt at jeg gjorde det mer eller mindre bevisst for å få Ana ut av systemet, for jeg var ung og nyutdannet og på jobbjakt, og Europa var mye større da enn nå og jeg anså det som fåfengt å i det hele tatt tenke på å etablere et forhold til ei jente i Spania.

Jeg vet at man ikke skal dvele ved fortiden, men jeg er ikke mer enn et menneske, og du, som jeg har angret! Der og da klarte jeg å drukne savnet, men i årene som kom, stod hun klarere og klarere fram som den eneste sanne sjelefrenden jeg hadde møtt så langt i livet, og jeg angret meg syk. Ikke minst fordi den unge spanierinnen jeg hadde prøvd å fordrive henne med, viste seg å være kusinen til bestevenninnen hennes. Verden er litt for liten noen ganger!

Hun har gjort god karrière. Hun hadde såvidt påbegynt arkitekturstudiene sine da vi møttes, men siden har hun bygget opp et solid renommé innen både arkitektur og landskapsarkitektur. Jeg vet, for jeg har googlet henne jevnt og trutt opp gjennom årene. Egentlig har jeg vært på jakt etter en mailadresse eller et telefonnummer, uten at jeg har hatt så veldig klare tanker om hva jeg ville gjøre om jeg fikk tak i det.

Og nå googlet jeg henne igjen, et voilà, hun har endelig fått firmaet sitt på nett, og plutselig har jeg både mailadresse og telefonnummer. I Barcelona. Jeg vet ingenting om livssituasjonen hennes, men jeg kjenner et brennende ønske om i det minste å si unnskyld — selv om det vel knapt kan tilgis, det jeg gjorde. Om det da ikke er foreldet og vel så det. På lik linje, antar jeg, med det vi en gang hadde sammen.

(Dere som har lest «Feilskjær»-fragmentene mine, synes kanskje det låter vagt kjent, dette her. Det stemmer det.)

Jeg kunne skrevet et innlegg nå. Jeg har to-tre mer eller mindre ferdigformulerte innlegg i hodet. Jeg har til og med tatt noen bilder som kunne passet.

Men jeg lar det være. For ville de vært ærlige, innleggene? Ville de vist meg i blast lys, uflidd, folkesky og rastløs, med en følelse av å være fanget i et evig limbo? Eller ville de vært nøye komponerte konstruksjoner som holder fram et skinnbilde av meg slik jeg ønsker at dere skal se meg, se meg, vær så snill å se meg?

Tenkte jeg det ikke.

Som barn hadde han en morgen stått i gangveien utenfor huset og sett på mens det gapende hullet etter et vannledningsbrudd ble fylt igjen og asfaltert over. Menn i flekkete orange overaller ropte og gestikulerte og brukte kraftig redskap og maskiner som bråkte og var store og forlokkende og luktet stramt av osende asfalt, og mens han stod der, fikk han en sterk fornemmelse av at framtiden kom ham i møte og omsluttet ham og rant ut i og blandet seg med minnene han bar med seg, og øyeblikket som kom og forsvant og kom og forsvant igjen, fikk luften omkring ham til å skimre og vibrere.

«Dette er nå,» gjentok han for seg selv, nesten som et mantra. «Dette er nå.»

Jeg har kjøpt piano. Digitalt, men like fullt. Da jeg hørte barna klunke løs mens jeg laget middag i går, gikk det opp for meg hvor lenge og hvor mye jeg har savnet å ha et piano i huset.

En gang i tiden spilte jeg, men det er et halvt liv siden. Men jeg har så smått begynt å småklunke igjen. Øve inn noen av stykkene jeg en gang spilte. Her og nå er det Scott Joplins «Maple Leaf Rag» som prøver å finne veien ut gjennom rustne fingre.

Du, så godt det er å ha tangenter under fingrene igjen!

Jeg stod nesten helt framme ved scenen. Jeg ble dyttet hit og dit og med ett stod jeg nesten ved siden av henne, og det ble trangere og jeg havnet foran henne og hun ble presset mot meg og hånden hennes fant min, jeg tror det var hennes som fant min, hun holdt den mellom begge sine og jeg lente meg inn mot den myke varmen hennes, sank ned i den …

… og jeg snudde meg mot henne, og jeg så at det var Kona.